Trening

Kveldslyset var fint i helgen

Jakta er over, men Cora fikk komme seg ut i helgen også. Ble kleint med los, men hun fikk omsider ut en på søndagen. Fikk ikke med meg så mye, da hun fant en uti fjellene og var nede i dalen noe. Men hun fikk den nå opp til Solhei. Der ble det også dødtap, så jeg ropte henne inn utpå kvelden.

Årets harejakt ebber ut....

 Cora skuer utover terrenget blant steinblokkene...

Ja, så fikk jeg en avslutningstur uti Austadheia i år også. Det er jo liksom en lang tradisjon. Men likevel noe merkelig, da jeg for første gang på 10 år ruslet innover heia uten Ekko. Men så ble det første gangen for Cora. Selskap hadde vi også, for helt tilfeldig traff vi Aadne som også skulle inn på heia idag. Veldig trivelig.Været hadde tatt mye av snøen her ute, og på topper og flater var det store partier som var barmark. 3 plussgrader, overskyet og sur vind møtte oss, men som senere utover dagen måtte vike for sola, og det ble en nydelig ettermiddag. Jeg gjorde opp en varme da jeg skjønte Cora var i fot i Sydheia. Etter etpar timer ville jeg ut og rusle litt. På toppen ved varden stoppet jeg for å snyte ut snørr av nesa. Det ble visst for skummelt for haren, for da skjøt den fart ut av bjørkekrattet 20 meter foran meg. Jeg plystrer på Cora, og hun kommer som om jeg ikke har gjort annet enn å trene lydighet. Jeg setter henne på spporet og losen er i gang. Det tar over Sydheia, ned i bjørkeliene mot Ospelundstjønna. Etterhvert svinger det over Nordheia, ned til Bergsvannet, over flatene før den dupper ned i Skrelia. Jaja, jeg setter meg ved grensen og venter. Hun får tap, og utpå ettermiddagen gir hun seg og kommer tilbake. Vi rusler litt rundt og jeg finner noen beiteplasser til før vi avtaler med Aadne om å rusle på hjemvei. En fin tur til Austad nok en gang.... Og harejakta denne sesongen ebber ut....

Cora er på strengen.

 Ettermiddagssola skinner på Austadhytta. Dessverre ble det ingen overnatting i år heller. Men til neste år.....

 Det var glatt å gå gjennom Austadporten idag.

Utover her dro losen avsted.

Cora sin første hare!

 Cora og jeg med hennes første hare...

Ja, nå har Cora vært på heia mange ganger uten noen oppdatering....litt av en dagbok..menmen, hun har vist evne til kjappe uttak, og en skikkelig ståpå vilje. Mangelen har vært arbeidet i los. Hun har fått prøvd seg på rev, men til tross for at reven var i ringen måtte  haren ut å løpe da også. Har testet henne på ferske rådyrspor, men dette var ikke noe interessant.

Idag var jeg spurt opp til en kamerat, Arve Eikeland. Jeg forklarte selvsagt at dette ikke var like sikkert som da jeg var der med Ekko for noen år siden. Men det gjorde ingenting. Veldig fint å kunne stille med skuldrene i normalhøyde.
Vi møtes kl 9 på Bjelland, og minutter senere krysser vi grensa til Vennesla kommune, og beveger oss inn i terrenget. Jan Åge Trygsland er også med idag, så nå er vi godt bemannet. Det er overskyet, litt vind og surt. Men gårsdagens lille snøfall har gitt litt mer snø her enn hjemme, så idag blir det moro å se etter haresporene. Terrenget er kjempefint, ja her kan vi kose oss. Oppe ved vedhogsten til Arve og broren finner vi ferske spor, og Cora er i gang. Vi hjelper henne litt og finner et avhopp ut av traktorslepa, og da er det bare minutter før losen går, og haglene er ladet. Ja, det er fint med Arve - det skal jaktes. Og jeg har himla lyst til å skyte hare for henne nå. Losen drar nedover og krysser sporene våre to steder. Bra går det også, før det krongler litt med vendereisa. Vi drar  ned, da møter vi haresporene som igjen snur. Dett har Cora funnet ut av som er på vei opp, og hun trøkker på ned i plantene igjen. Etter noe tap vil vi hjelpe. Her er så mye spor at det blir lite hjelp. Så vi går tilbake til traktorslepa hvor Jan Åge står. Da ser vi haren har jammen kommet forbi oss, opp i traktorslepa nedenfor Jan Åge, og dratt i vei motsatt retning. Cora kommer, og jeg følger med henne, mens de står igjen og poster. Den går himla langt, men finner etterhvert et avhopp, og hun begynner å plukke på strengen. Så auser hun på, og det går så det kviner innover Bjørnedalen, over Eikåsmyra og en hel haug andre navn jeg ikke husker. Nå jager hun virkelig bra, og jeg storkoser meg. Skyene har forsvunnet, sola steiker og det er jo rene drømmedagen. Klokka går, men jeg blir bare værende på velteplassen. Plutselig ser jeg haren komme oppe i skogkanten, nærmere og nærmere. Skal den komme ned på traktorveien tro? Det er kanskje i lengste laget hvis ikke. Den gjør en liten sving, og vil tilbake. Jeg hever hagla, og tenker...hvorfor ikke... Jeg klemmer på et skudd, og følger opp med nummer to. Haren velter rundt, og Cora sin første hare går i bakken. En jeger føler da selvsagt sterkt, og er ikke lite stolt når jeg melder fra. Gratulasjonene kommer raskt, og vi samles til et bål, for å vente på hovedpersonen. Cora har imidlertid fått trøbbel. Hun kvekker og jager i lange tider, så dette nøster hun ikke helt opp i. Arve går inn og får henne på sporet, og hun kan komme inn på fallet. Utrolig moro!!!

Tusen takk for en flott dag, gutter.

Noen turer på heia innimellom....

Har ikke hengt med på oppdateringer, men noen turer har det blitt i det siste også. Forrige helg fikk Cora prøve seg. Det var jo skareføre igjen, men det ser ikke ut til at ho slet så mye med å finne haren på lørdagen, så etter 15 minutter fot måtte haren ut å løpe. Selve losen var ikke allverdens, med mye hakking, lite fremdrift og trykk. Men hun holdt nå på med den gjennom dagen, og ga seg ikke før like før mørket falt på. Søndagen begynte det å snø, noe som gjorde det vanskelig for henne, og hun fikk ikke ut den dagen. Men dagen ble jo fin uansett, for faren til Cora, Ajax vant det anerkjente Eksjöprovet, som eneste hund med full tid begge dagene.
Mandag ringte Hans Ivar oss, og han hadde en rev i ringen som han hadde på Birkeland. Nicolay, Helge og jeg dro opp etter jobb med hunder og børse. Vi satte i gang og sporet med Cora, slapp henne tidlig på grunn av vanskelige sporingsforhold der, og hun dro rett avsted på fot. Jammen fant hun reven, men den tok motsatt vei av postene. Cora viste ikke samme pågangsmot som på haren og snudde. Vi dro etter og havnet til slutt i ei ur bare etter 500 meter. Tyskeren til Nicolay fikk den ikke ut derfra.
Tirsdag hadde jeg spor i veien etter måren, men måtte på jobb. Det var mange vendinger hver retning.  Nicolay dro opp for å begynne å spore. Da jeg var hjemme igjen utpå dagen fant vi ut av at den dro ut i fjellene over Klevelandsbroa. Opp og ned heia noen ganger for å ringe den inn, klatre i fjellene, osv... så hadde vi den. Wilma og Minni markerte fint, dvs Wilma klarte ikke å markere annet enn utenfor her heller. Men uansett hva vi gjorde fikk vi den ikke ut.
Onsdag mente Helge han hadde nye revespor ute ved Sleppa. Så da jeg var hjemme i 1530 tida dro vi ut med Cora for å spore. Disse sporene var nok fra dagen i forveien. Lite lukt, så vi kunne heller la henne drive på med noen av alle haresporene som var på veien innover. 5 minutter senere var harelosen i gang, og den gikk rett ut mot Kvasshammeren og Finsådal. Så da kunne hun bare få lov til å sjaue med denne haren utover kvelden. Og jammen holdt hun på... langt uti de små nattetimer var jeg ute og plystret henne inn....

Bursdagsjakta

Andreas koser seg ved bålet i snøværet utenfor lekehytta

Så ble det en bursdagsjakt for oss i år også, Andreas og jeg. Når vi fyller år på samme dag, er jo det en glimrende måte å feire hverandre. Nå er nok sånn sett ikke Cora klar for å imponere gjester ennå, men Andreas er fornøyd med en tur ut uansett utfall sånn sett. Andreas er på plass litt før 9, og vi slipper Cora noe senere. Det er - 5,5 grader og lett snødrev. Det har tidligere i uka kommet noe snø, så håpet er jo at dette gjør forholdene noe bedre for en urutinert hund. Foten starter som vanlig i jordekanten, og vi fyrer opp bålet utenfor lekehytta.......ja, det var ikke langt å gå i år.... Det er harespor overalt, men like etter har Cora nøstet opp i dette og begynner på en sparsom los. Mye hakk, og stopp i losen. Og lite fremdrift.  Hun mangler tydeligvis mye på arbeidet i losen tydeligvis, men det kommer vel med rutine. Og nå har hun heller ikke mye erfaring med det. Hun skal likevel ha for at hun står på og jobber bra. Etter å ha koset oss med god mat rusler vi ut for å sjekke litt spor. Joda, det var tydelig at pus var ute og løp. Men den ble ikke sliten av dette. Vi går etterhvert tilbake til bålet, og holder varmen. Cora jager nå ned mot Baustedalen, men får etterhvert tap. Vi lar henne holde på, men kl 1530 er hun på vei oppover mot oss så jeg plystrer henne inn og kobler. Fin dag på heia.

Kjapt uttak

Dro ikke så langt for å gjøre opp en varme......

Må prøve å få kommet meg ut ved hver anledning med Cora nå. Var litt usikker på skaren, så går litt med henne i bånd ned jordet. Hun går for det meste oppå, mens inni skogen var det mykt og fint. Gradestokken er like over +, det er vindstille og fint vær. Jeg slipper henne og rusler mellom ospene, og graver fram litt kvister som ligger under snøen, så har harene litt mer mat å kose seg med. Hun er ikke så ivrig til å slå ut som jeg hadde håpet etter forrige økt, og rusler litt rundt meg heller. Så forsvinner hun ned mellom Kringlemyr og Baustehei. Kvarteret senere starter jammen losen. Patronene er raskt i hagla, men jeg hører raskt at dette ikke kommer til å bli en los sm går inn i historiebøkene. Hun plundrer og hakker, med mye tap, kan vel nesten være tap med litt los innimellom på noen meter om gangen. Jeg går opp til Anna sin lekehytte, og gjør opp en varme der mens Cora jobber videre. Å poste er fånyttes, da kan det i tilfelle være en like god post...ja nettopp her. Tiden går uten de store forandringene, og i kveldingen kommer hun en tur opp, men jeg vil gjerne se om hun bare gir seg til, eller om hun drar ut igjen. Jo, hun drar ned igjen syd for jordet. Klokken 1830 drar jeg ned og plystrer på henne, og kobler. Ei fin treningsøkt var det iallefall.

Oppvåkningen har startet.....

Mye godlukt ved ei av ospene jeg felte før snøen kom....

Så var det nytt år og nye sjanser.... joda, Cora har vært ute en god del ganger som jeg ikke har skrevet om. Ikke alltid like interessant å skrive om skogsturer hvor man bare ser på trærne. Men i går på 1. nyttårsdag var det tid for nye sjanser.
Jeg slapp henne ca kl 11, og dro ned i jordekantene til ei av ospene som harene har beitet en del på. Det var + 1 grad, og skare som bar hunden på åpent terreng, men som var mykere inni skogen. Cora begynte å jobbe med foten, mens jeg dro opp i tunet og lekte med ungene i snøen. Etter en halvtime kom hun opp for å hilse på oss, men dro raskt ned i skogen igjen. Da ble hun værende. Klokken 15 hører jeg et befriende og livlig beskrik. Haren er på beina. Liker godt at hun har stått på så bra i 4 timer. Har jo fått tilbakemeldinger fra Christian om kullsøsknene som har prisdrev rett som det er på både hare og rev.
Det er sikkert ikke veldig gode forhold for en ung og urutinert hund, og ikke lenge etter blir det hakkete og tap. Så er hun i gang igjen, men mye hakkete los, saktegående og mye tap. Men hun gir seg ikke, neida hun står på. Slik holder hun det utover kvelden, og jeg lar henne holde på. Dette er jo kjempefin trening. At hun har et sakte tempo tar jeg som et godt tegn, for da har hun forståelse nook til at her må man ta det med ro for å få med seg strengen. Det blir kuldegrader, og hun kan nå gå oppå skaren overalt. Jeg fyrer opp i lekehytta for å holde varmen, men må jo inn på litt mat innimellom. Jammen holder hun på, Nå kan det virke som jaktlysten er på vei, og at hun er på vei til å våkne :-)
Jeg følger med utover kvelden, både på astroen og på losen. Haren turer etterhvert mye mellom Kjergårdsmyr og og Stuemyr, med noen runder syd, og etpar ganger tilbake mot ospa og jordet. Hele tiden med mye hakking og saktegående tempo. Da klokken blir 24 bestemmer jeg meg for å ut å koble henne. Da har hun ikke vist seg på 12 timer. Hun tar opp et tap, og heldigvis står jeg i strengen så jeg får koblet veldig greit. Hun var glad for å se meg, men hadde ingen intensjon om å gi seg ennå. Da kan det se ut til at hun har våknet, så nå må man bare kjøre på videre.
Det var ingen god los, det skal jeg ikke skryte på henne, men hun ga seg aldri, og stod på der hun plukket meter for meter. Så jeg er veldig godt fornøyd med prestasjonen hun viser. Så ga det jo gode minner med en hund som ikke gir seg, og at jeg måtte ut og fange henne midt på natta :-)

Luftetur for Cora

 Cora i farta.....

Etter jaktprøven tok vi med oss Cora ut for å se om vi kunne finne haren igjen. Men vi visste ikke riktig hvor den siste strengen var, så det ble bare å lede henne i retningen. Hun viste tydelige tegn på at det var mye gode dufter her, men med alle disse vendingene etter både hare og hund skal man ikke forvente at en unghund tar dette med en gang. Hun fant ikke ut av det, men lette godt, og lå som en klegg på vendinger. Så etter at hun hadde luftet seg 1 mil koblet jeg for dagen.
Benyttet også sjansen til å ta noen bilder av henne - har bliitt litt lite av det i det siste....

Combokameratene på tur

 Per, Geir og Cora utenfor hytta


Da var det tid for en tur med combokameratene igjen. Comboen til Geir er byttet ut med en passat, men navnet på gjengen består :-)
Denne gangen var det bare Geir, Per og meg som dro avsted, og turen gikk til Lygna i Oppland. Meningen var å jakte i 4 - 5 dager, men skareføre gjorde at vi satt kursen hjemover før tiden. Etter å ha labbet fra parkeringsplassen inn til hytta etpar vendinger hver, var vi på plass fredagskvelden. Snøen var passe våt, så dette hadde vi troa på. For min del er mye av turen å sosialisere Cora på slike turer med andre hunder, og selvsagt håp om å kunne rusle med henne på sporene etter haren. Det var sånn sett dunkeren Mille til Geir som hadde presset på seg.....
Og selvsagt er det jo viktig  med det sosiale på hytta da!!!!!  Sosialt for hundene var det også, for med var både Wilma og Frost som sist tur.

Lørdagen var veldig fin, men Geir måtte gå veldig veldig langt for å finne harespor. Men etterhvert ble det los, en hare Mille drev med store deler av dagen uten at Geir fikk sett den. Per og jeg fant også spor, men haren hadde gått mye oppå snøen, så vi fikk den ikke ut.

Søndagen fikk ikke Mille ut, men jeg gikk ikke langt før jeg fant helt ferske spor, uten et snødryss som hadde kommet utpå natta. Ikke lenge etter starter Cora opp og jager. Men det blir bare 100 meter om gangen. Jeg går og dytter på etter henne. Etter flere ganger på denne måten finner hun ut av tapet selv, og begynner å ause bra på innover 600 meter, og gjør endel runder med haren der. Så blir det stille. Men nå henger hun på der inne på tapet. Vi følger litt etter, og ser haren har kommet tilbake. Da begynner hun å jage igjen, og kommer i los, fortsetter forbi oss etter å ha hilst på. Hun gjør så etpar runder til. Men ved neste tap gir hun seg, og kommer inn. Det har blitt sent på dagen, og vi avslutter. Jeg syntes dette var et stort skritt i riktig retning, så var veldig godt fornøyd.

Mandag morgen hadde det fryst på til skare, så Geir ville ikke slippe Mille. Jeg gikk en tur med Cora noen timer, men uten å finne spor eller fot som hun tok iallefall. Vi pakket sammen og avbrøt turen noe tidligere enn planlagt.

En kjempefin tur var det uansett....så får vi satse på mer fangst når hundene blir mer rutinerte :-)

Takk for turen gutter!

Haresporene stod fint i snøen på søndag.

Hadde også los hjemme på torsdag på en hare som kom i hagen om ettermiddagen, og en los på sporsnø her hjemme natt til onsdag i forrige uke.

Mens vi var på hytta fikk jeg en kjempegod nyhet om at Tina til Kjell Bang vant DM og drar til NM for støvere. Tina er dattera til Ekko og Kirri sitt første kull :-) Gratulerer til Kjell og lykke til på NM!

Oppdatering fra forrige helg.... litt på etterskudd.

 Anna koser seg på bålplassen vår.

Søndag 14.10

Prioriterer ikke elg for tiden, så det ble selvsagt Cora som fikk luftet seg idag. Jeg ruslet bort til bålplassen ved Instevollen. Cora drev nå faktisk på en stund for seg selv uti heia, så vi satt og koset oss en god stund. Håpet var at Cora ikke skulle dra hjem på jordet, for der sto det selvsagt to rådyr idet vi dro ut. Stadig noe rådyr rundt er jo typisk når man skal prøve å få til en ung harehund. Etter en stund ruslet Anna hjem, mens Cora og jeg prøvde oss på baksiden av Gråkniben. Igjen ble det storfugl som fikk høre losen etter seg. Etterpå dro vi til Revehei, hvor det var mer merker etter elg enn noe annet dyr..... På veien forbi Dugan satte ho i en 20 meters los, og jeg mistenkte rådyrene. Så dro fort forbi. Vi tuslet på hjemvei etter noen timer, uten de helt store søkene. Været var imidlertid atskillig bedre idag, med opphold kun avbrutt av en liten sluddbøye.

 Pause på Revebu...

Lørdag 13.10
Vi planla vanlig drivjakt igjen idag. Men med tre drivere og fire skyttere må vi nok erkjenne at vi ikke er det største jaktlaget i området. Været var heller guffent og vått denne dagen, med sludd i lufta og etpar plussgrader. Vi gjorde det så enkelt at vi tok to små jag, før vi bare dro bort til Revebu og avsluttet med bålkos. Ingen elg ble sett.

Gode minner fra Seland 2011

Fredag 12.10

Idag skulle vi egentlig starte elgjakta hos Aadne. Kvelden i forveien ble det imidlertid avlyst, så jeg dro ut med Cora hjemme denne morgenen. Det endte i en ylende storfugllos i kanten av Moltemyråsen. Dette tar jeg som et godt tegn, da Ekko var også ivrig på storfuglen som valp. Fikk imidlertid en trist beskjed da jeg var på heia, om at Einar hadde gått bort, nær 92 år gammel. Einar har jeg utrolig mange turer på heia sammen med, og er nok den som var mest med Ekko og meg på jakt. I Ekko sine første år var vi nær hver helg etter jul sammen på harejakt, og mange harefall fikk vi oppleve sammen. Einar var usedvanlig sprek, og kjapp på heia, og min beundring for han var enorm. At han passerte 90 år var ingen hindring. De turene kommer til å sitte som veldig, veldig gode minner. Det blir veldig merkelig å dra bort uten Ekko og Einar, og man kan fastslå at en epoke i jegerlivet er over. Legger ut et bilde fra siste jaktturen vi tre hadde på Seland, og sier tusen takk for alle kjempefine turer vi hadde sammen!

Jakttur til Haukeli

Da var jeg klar for tastaturet igjen.
Siden sist har combokameratene vært en liten tur til Haukeli på jakt. Vi stoppet her i fjor og jaktet noen få timer, og fikk da et veldig godt inntrykk av stedet. Så her ville vi opp igjen. I år ble det plutselig en del forfall, men gode venner på tur klarer seg godt, så Geir, Terje og jeg hadde en fantastisk koselig tur.

Søndag 30. sept: Kvelden før avreise tuslet det rundt en hare her på tunet og plenen. Jeg slapp Cora for å trigge henne før turen. Hun tok sporet, og losen gikk. Men det var ikke mange minutter før hun var tilbake. I det siste har det gått tregt med utviklingen, og hun har vært ute en del ganger siden sist.

Tirsdag 2. oktober: Etter en sosial førkveld dro vi ut i terrenget kl 0830. Det regnet litt, sola tittet såvidt frem, og regnbuen var fremme rett som det var. Været bød på det meste av varianter. Geir slapp dunker Mille øst i terrenget, mens jeg slapp Cora vest i terrenget. Terje gikk etter rype med gordonsetter Frost i et annet terreng. Mille fikk tidlig ut haren, og jagde litt på denne før haren tok over ei bro, som var stengt og ingen andre kom over. Da ble det dødtap. Cora tok ikke foten, og vi trålte lia i håp om å støkke haren uten å lykkes. For hare var det - det beviste alle kulene som lå strødd der. Terje så vel ca 10 ryper på en utrolig lang tur. Om ettermiddagen dro jeg til topps med Wilma i håp om å finne ryper. Etter 2 - 3 mil innpå fjellet så vi ikke ei fjær, så det vi har hørt og lest om rypebestanden stemmer nok ja....

Onsdag 3. oktober: Vi våknet kl 6 til et forferdelig vær, og det ble ikke bedre de første timene, så vi satt og koset oss i hytta fram til lunsj. Da dro vi ut med Cora i ei ny li. Geir gikk med Frost i håp om å støkke en hare bort til oss. Vi fant enorme mengder haremøkk, og dette merket nok Cora, men fot kan jeg ikke si ho hadde. Etter å ha trålt lia opp og ned, frem og tilbake, pluss enda noen ganger på kryss og tvers.... ja, da ga vi opp. Kvelden var nær uansett.

Torsdag 4. oktober: I dag våknet vi opp til et flott vær, solskinn 0 grader og snødekte topper. Planen var som første dagen...og alle hadde klokketro på en fin dag. Cora har vi ikke sånn spesielt tro på skal varte opp for mye ennå. Men det vi oppnådde var ingen los denne dagen, ingen ryper sett. Det nærmeste var Terje som så en hare i hyttefelt og byggingsområde, pluss at han fulgte med losen til noen andre harejegere......

Uansett hadde vi en kjempefin tur, med mye sosialt og gode historier...og ikke minst god hjemmelaget mat. Nå gleder vi oss til neste tur i november.
Takk for turen, gutter.

 Wilma var med til topps....

 Terrenget innpå fjellet

 Her var det mye merker etter haren

Terrenget i liene.

Opp og ned....

Som det seg hør og bør med en unghund går det opp og ned, to steg frem og et tilbake.....eller noe sånt. Siden forrige oppdatering har jeg vært ute noen få ganger, men det har ikke vært det store å skrive hjem om. Hun har tydeligvis ikke våknet ennå, og søk har vært mer eller mindre fraværende. Fotarbeidet har vært som ved de første slippene, så det har med andre ord ikke vært stort engasjement. Nå vil jeg prøve å komme meg ut litt de neste dagene, og kanskje om kvelden, for å prøve å vekke ho litt.... for til uka er det duket for jakttur med "combokameratene". Da drar vi til fjells for å jakte hare og rype noen dager.

Hadde en lur plan om å ut tidlig med Cora i morges..... Gabriel har den siste tiden våknet fast  i 5 - 5.30 tiden. Så da kunne jeg jo like gjerne ta med han ut. Så bæremeis ble gjort klar om kvelden. Nå blir ikke planene alltid som man tenker, og jeg hadde jo ikke noe vekkerklokke på, og Gabriel våknet ikke før nærmere kl 7. Ikke lenge etter var Anna også oppe, og da går jo plutselig tida. Det ender med at Anna, Cora og jeg går ut litt etter kl 8. Gradestokken viser 9 grader, og det er delvis skyet. Før vi slipper ser jeg at det står to rådyr på jordet. Typisk om det skulle bli rådyrlos, men ser også fordelen med det. Vi går ned med Cora i band, og tester interessen. Den var faktisk ikke overveldende. Jeg gir tydelige signaler om at dette ikke er greit. Så går vi opp og slipper Cora. Hun drar ikke ned igjen, noe som er et godt tegn. Hun løper rundt litt, men ser ut som det er litt interessant lukt. Ser hun drar inn mot Solheia nordlig retning. Så setter hun i noen lyse toner, og øker takten. Jeg syntes dette gikk mistenkelig raskt, og ser for meg en rådyrlos nå. Men det blir en hakkete los, med lite fart. Ser på astroen at hun jobber på små områder veldig ofte før det drar litt videre igjen. Jeg blir mer og mer overbevist om at hun har ute haren. Og jammen ser det ut til at hun kan bli en arbeidsom dame. I nærmere tre timer var hun ute før hun kom inn og viste seg. Det synes jeg var et stort sprang i forhold til tidligere som er drøye kvarteret..... Ser i grunn store fremskritt for hver gang nå. Så det blir spennende fremover.

Nye klingende toner i Bjønstø

Det er mange år siden harene har hatt en så rolig start på høsten her oppe. Jeg har vært ute en del morgener med Cora, men uten at det har vært særlig å skrive om. Hun har nok merket noe godlukt, men uten å ville gjøre noe mer med det. Ikke ville hun søke noe heller. Bestemte meg derfor å ut i går kveld for å fyre henne opp på noe sterkere lukt av haren. Mange synes nok ikke noe særlig om kveldsjaging, men nå prioriterer jeg å få gang på henne. I plantefeltene her ser jeg ikke noe mer til henne om det er lyst eller mørkt uansett. Dette gjorde jeg med Ekko også, og kan jo ikke si at jeg var misfornøyd med det resultatet.....
Så jeg dro ut i går kveld. Månen lyste opp og det var en frisk og fin høstkveld. Vi dro mot Instevollen, og i veien så jeg at det var fot. Hun ble veldig ivrig, og etterhvert jobbet hun på strengen til Solhei, før det vinklet nordover. på drøyt 200 meter stoppet hun og kom tilbake. Jeg sa noen godord, og vi gikk inn sammen der hun sluttet av. Da satte hun i gang igjen. Og etter ei stund hørte jeg de første få strofene av Cora, før hun sluttet av og kom inn. Vi går tilbake, og prøver ved Dugane. Ny fot i veien, og sporingen drar innover i plantefeltet. Så starter losen virkelig opp. Hun drar bra på noen små runder der inne, med et lyst, men tett mål. Etter 14 minutter blir det stille, og hun kommer inn. Men der har hun ikke tenkt å være lenge. Hun drar rett tilbake til strengen og losen fortsetter. Jeg ser at den nå drar mer i retning Revehei før den igjen havner inne i Dugane. Etter 15 minutter blir det stille. Synes dette var veldig greit, og kobler for natta. Da har hun fått en begynnelse, og jeg er kjempefornøyd med det.

Årets første slipp

Så var det igjen lov å slippe hundene på heia. Og nå som Ekko er borte må jeg si at det var en litt merkelig følelse at det ikke var han som skulle få lufte seg første slippet i årets sesong. Men nå skal Cora få muligheten til å utvikle seg. I vinter var hun ikke moden nok for oppgavene, så dette er som å starte med en valp, selv om hun er 12 mnd. Så hun skal få lov til å kose seg, leke og tøyse en stund. Jeg drar ut kl 0530, det er stille og fint, sola er i ferd med å komme over åsen, og det er duggvått gress. Hun liker friheten, og vi drar inn mot Solhei. Muligens merker hun noe etpar steder, men det meste går i å løpe litt, snuse litt, og ellers kose seg. Blir nok endel slike turer fremover. Jeg kobler kl 8, for å dra på jobb. Var greit å få luftet oss litt iallefall....

Treningsøkter....

Våren har virkelig kommet, og med sola som virkelig varmer blir det jo nesten sommerfølelse på heia. Har i det siste satset på å lufte Cora, og hun har fått flere turer nå. Foreløpig skjønner hun ikke mye om jakt. Valpeting er atskillig mer morsomt....pinner, bark og annet får til de grader gjennomgå.
Forrige søndag kunne jeg ikke holde meg, og etter noen morgentimer med Cora, slapp jeg Ekko i håp om at han kunne finne en hare som Cora og jeg kunne se. Ekko skuffer ikke, midt på dagen og solskinn trår han til med et kjapt uttak, og vil tydeligvis vise at rundetidene hans holder mål. Haren satt ovenfor Stuemyr, og i plantefeltet rundt er senteret for losen. Jeg tar med Cora i bånd, og stiller meg på et sted losen allerede har passert noen ganger. Vi har vel stått et minutt, så ser jeg den hvite kula kommer i tetta blant smågran og småbusker. Cora ser den ikke......før den plutselig er på 4 meter, 3 meter, 2 meter og så hopper den til som om den så noe den bare har drømt om i sine verste mareritt. Cora virket svært forundret, med litt innblandet iver, og da jeg løsner bandet hiver hun seg etter. Men hun har ikke kommet mange meter før Ekko kommer dundrende så nisser, alver og troll skvetter ut av ungskogen. Det høres helt vilt ut, og den farten vitner om at det tross sine 10 år er både muskler og kondis igjen. Vel, at Cora ble skremt av denne gamlingen er ikke rart, så hun kom inn til meg og lurte på om allverden var blitt gal. Losen gjør en sving nedenfor Stuemyr, og er straks oppe igjen. En viss iver ser jeg hos Cora, men Ekko ligger hakk i hæl. Cora finner det mest naturlig å legge seg ned når Ekko kommer, og dette skjer hver gang deretter. Tror jammen jeg også ville ha gjort det. Men hun har en vei å gå fortsatt. Men hun er ennå ung, så det kommer etterhvert.
Losen gikk videre, mens vi etterhvert gikk opp til gards. Godt utpå ettermiddagen ville jeg ut for å koble. Da hører jeg en toåring bak meg som insisterer på å bli med. Jeg forsøker å forklare Anna at hun ikke kan være med, for det er langt å gå, og jeg kan ikke bære henne så langt. Og når vi finner Ekko kan jeg nesten ikke bære henne noe....prøver jeg å forklare. Som om det hjalp noe....hun skulle med, og hun skulle gå selv, det var ingen problem som hun sa. Idet vi gikk nedover hører jeg bak meg "lykke til"..... Godt nede i skogen hvisker Anna: "ser du pappa, æ kan gå sjøl, men du må holde hånda mi" og fortsetter med: " nå mi e på jakt må mi vær stille". Så sier hun ikke mer. Helt stille, bare lytter etter losen. Jeg løfter henne over etpar bekker, ellers rusler hun opp bakker, gjennom kratt, over stokk og stein, og jeg blir mer og mer imponert over denne frøkna. Losen er jo selvsagt ute ved Stemmen, og jeg velger å holde igjen litt ovenfor Ståltråden. Losen nærmer seg. Anna står igjen og venter når jeg kobler Ekko i full los. Da hadde han forsert 4 mil denne ettermiddagen, men å gi seg hadde han ikke tenkt. Så på hjemveien var det mer strevsomt å holde tiåringen i hånda enn toåringen :-) Nå hadde imidlertid Anna skjønt at jakta var over, og skravla gikk som den bruker å gjøre.......

Kveldssola skinner over Homsvann og Homskniben i det fjerne. Årets sesong etter haren er i ferd med å ebbe ut.....

Som mange år tidligere fikk jeg også i år siste jaktdagen i Austadheia. Bilen viste 5 grader, og sola hadde begynt å ta skikkelig tak. Jeg kledde meg lett, og Ekko hadde ikke noe imot at temppoet de 2 km innover var rimelig bra. På vei innover tenkte jeg tilbake på siste dagen for 9 år siden, da Ekko var 1 år og 1 mnd. Det var en like fin dag, men med 50/50 skare og barmark. Da jagde han 5,5 timer til jeg skjøt haren idet sola gikk ned. Idag manglet snøen, og med dette fine været og fuktig bakke, ja da burde det være kanonforhold. Jeg så for meg både los og fall...kanskje mer enn en. Ved Austadporten skifter jeg litt klær, og Ekko er ute i søk. Han drar over Sydheia, men drar så litt nord for meg. Jeg følger på og ser han har fot. Veldig ivrig jobber han på myr og fjell. Men foten virker veldig merkelig idag. Litt her og der, uten sammenheng. Og han gjør flere forsøk på å slå runder rundt. Jeg forstår meg ikke helt på denne foten, men finner ny haremøkk, så det er ikke tvil om at han har vært ute. Etter en god stund rusler jeg litt rundt, og Ekko søker fortsatt i nye søk. Godt utpå dagen drar han ned mot Bergtjønn, så Rasvæda og Homsvann. 1,6 km tar han ut, og flere steder ser jeg på astroen at han jobber på fot da den sporloggen gjør kartet helt rødt på mindre områder. Selvsagt er jo dette på andre siden av grensen, så jeg stopper på toppen ved grensen og bare nyter finværet og utsikten. Men håpet om los og dot svinner etter som timene går. Iallefall dot, for jeg har sjeldent opplevd at harer som sitter der nede kommer opp på heia. En ting skal gamle Ekko ha; han står på, og viser ikke tegn på å gi seg eller vise seg...før det nærmer seg kvelden og han har unnagjort mer enn 3,5 mil i søk og fot. Da ser jeg han er på vei opp, og finner sporene mine. Han kommer inn og beklager at det ikke ble noe los. Jeg kobler ham og hvisker ham i øret at det ikke gjør noe:-) En sånn merkelig fot er det lov å ikke finne ut av. Så rusler vi på hjemvei. Gikk og smilte litt for meg selv da jeg tenkte på forhåpningene jeg hadde i morges. Men forholdene og været samsvarer ikke alltid.
Jakta er slutt, men det blir nok litt trening i mars, og iallefall Cora skal få luftet seg da.

Haren i Tvaaråsen

Ekko og Arne ved fallet. Godt fornøyde etter en flott dag.


I dag gikk turen til Arne på Finsdal. Nå var det lenge siden vi sist hadde vært her, så dette gledet vi oss til - både Ekko og jeg. Arne og jeg har jo stadig snakket om å ut igjen, men tiden har gått.. Nå skulle vi få en tur på heia iallefall. Vi hadde begge ting å gjøre om morgenen, så vi møttes kl 10.30 på Stedjan. Mer enn god nok tid for en jaktdag nå som dagene er så lange. Vi slapp med en gang, og ruslet opp skogsbilveien. Ekko var ikke vrien, og dro på vanlig vis ut i søk....og mer så vi ikke til han. Så på astroen at det var fot i lia like ovenfor oss. Vi satt oss ned, og gjorde etterhvert opp en varme, mens vi dro fram nistepakka. Det var et nydelig vær, med nærmest skyfri himmel. Ulempen var at vinden suset relativt mye, og det merket vi da jeg syntes at jeg hørte Ekko lenger inne mellom oss og Tvaaråsveien. Ser på astroen igjen, og etter to områder med mye sportegn, har han dratt mer rett ut. Vi drar etter i retning av ham for å sjekke. Han er nå innenfor Tvaaråsen, og mens vi drar innover hører jeg igjen noe. Men nå er det ved Brattåsen han holder seg. Vi går inn på Tvaaråsevein, og opp til byttet med utsikt over myra til Geir. Nå hører vi han innimellom. Og han er helt inne ved skogsbilveien som går inn fra Surteland. Kommer igjen nærmere, men er ikke intensitet i losen nå. Vi begynner å tvile litt på om det skal bli noe sjanse på haren idag. Men så skriker Ekko til i lia over oss så vi nesten ramler av stolsekkene. Nå var det dags for å poste. Jeg drar opp mot Tvaaråsløa, mens Arne går ned til kløftegrana. Losen gjorde en kjapp sving, og var straks inne i Brattåsen og Surtelandsveien igjen. Da jeg kommer opp til løa, er Ekko allerede på vei tilbake, og jeg innser at jeg var for sent ute da han jager forbi meg inni granene på motsatt side av løa. Det går nedover til der vi skilte lag, men blir etterhvert mer hakkete los og så tap. Jeg velger å stå på veien hvor jeg kan se opp i granene der losen gikk. Så kommer det nok et salig beskrik, og like etter ser jeg et hvitt lyn komme i ei noe så inni heiane fart. Haren ligger langflat, med Ekko hakk i hæl. det er så kongler og bark spruter etter dem. Igjen står jeg og lurer litt på hva som egentlig skjedde, men skutt fikk jeg ikke iallefall. Arne beveger seg litt oppover, og jeg går opp der haren nå hadde kommet opptil flere ganger. Losen er igjen i Brattåsen og området der. Snakker med Arne på radioen, og losen har vendt retning myra igjen. Mens vi står og prater ser jeg plutselig haren 5 meter unna meg...å i huleste åssen kom den der, tenkte jeg. Radiotausheten har inntrådt for min del, mens jeg hører Arne fortsatt snakker. Godt jeg tok øreproppene med, noe jeg egentlig tenkte å droppe. Arne sier at han begynner å tvile på at det skal lykkes oss i å få ei haresteik idag...hehehe og her står jeg i full stillingskrig med haren som sitter på 5 meter. En halvstor gran er mellom oss, og jeg må stå litt krumbøyd for å se hva hans neste trekk er. Hvor lenge vi stod sånn vet jeg ikke, men det føltes lenge. Plutselig tverrvender haren og raser tilbake. Jeg svinger hagla rundt, og bøyer meg klar av grana, og skuddet gjaller i Tvaaråsen. Hvite ulldotter faller til bakken, mens små solstråler skinner gjennom granene. Ja, jeg har alltid likt meg her i Tvaaråsen, og det er jo faktisk her Knut Bjørnstøl kom fra en husmannsplass. Han bygde garden jeg bor på nå. Arne trodde nesten jeg tullet med han da han hørte skuddet og meldingen på radioen. Godt fornøyd kom han opp til meg, og jeg fortalte om hva som hadde skjedd. Ekko fikk nå tap, og vi ventet vel og lenge. Men det så virkelig vanskelig ut. Vi ventet enda lenger. Men til slutt valgte jeg å rope på han. Bare med "kom hjem" stemme først. Det hjalp lite. Etter ei stund ropte jeg med "her er haren stemme". Jeg ser på avstanden på astroen: 110 meter - 90 - 70 - 50 - 30.....og sekunder etter er han her.
Fornøyde rusler vi hjem etter en flott dag på heia.
Tusen takk for turen.

Trollharen i Kvennhusheia

Stian, Ekko og Andreas er veldig fornøyde etter å ha overlistet trollharen i Kvennhusheia.


Idag hadde jeg en avtale fra morgenen og utover. Utpå dagen ble det imidlertid tid til en tur på heia. Det er alltid en fordel med at dagene blir lengre utover i jakta:-) Andreas og jeg var sugen på revansje på trollharen i Kvennhusheia. Ikke minst Ekko. Han har mange runder på denne - for jeg kom jo på at det nettopp er den han hadde flere turer på i fjor. En skikkelig luring som drar ut både i den ene og andre retningen.

Vel, vi slapp Ekko utpå dagen. Det var ca 5 grader, regn og tung våt snø som dekket myrer og flater. Nevnte jeg at det regnet.....? Snøen hadde smeltet mye siden i går og dagens regn gjorde at beitesporene var i grunn helt borte. Dette kom nok til å bli en utfordring var vi enige om. En kamerat av Andreas, Stian, var også med. Han hadde ikke vært med på jakt med hund tidligere, så vi hadde jo håpet på fine forhold da - så det kunne gi en høydare for han.
Ekko dro ut i søk, og han så ut til å skjønne hvilken hare vi var ute etter. For etter noen minutter var han i området beitingen bruker å være. Andreas og Stian hadde ikke rukket å bli ferdige med kaffikoppen før losen var i gang. Vi dro ut for å poste med en gang. Jeg setter meg i en sti han har passert, og losen kommer rett mot meg. Forventer nesten at haren viser seg, men nei....den vinklet til venstre, for så å løpe foran meg og forbi på min høyre side. Ikke langt unna, men haren var hele tiden i skjul. Losen dro nå vestover, og jeg så for meg at den nok en gang havnet på Mjåland. Men antakelig likte den ikke den blaute snøen, og holdt seg heller mest mulig i granene. Etter ei stund fulgte jeg på baksporene. Losen gikk som ei klokke, og så hører jeg den kommer mot meg. Hundre meter unna svinger den igjen. Ja, det er en luring dette. Jeg går til grensa til Brit. Der har den kommet to ganger. Losen går nede ved ståltråden, og plantefeltene mellom oss. Nok en gang kommer den mot meg. Nå da, tenker jeg. Jeg ser da Ekko i full los svinger av hundre meter foran meg, opp i kollen og tilbake med den. Fullt trøkk fra lillegutt i alle fall, men har den haren noen ekstra sanser og bare kødder med oss. Jeg får Stian og Andreas opp til meg. Vi får sette et trøkk på postingen her. Losen fortsetter for fullt, og vi begynner å poste ut. Andreas melder på radioen at haren nå er på vei mot Stian og meg som ennå ikke er på plass. Like etter skimter jeg haren over oss, den har vendt om og har retning Andreas igjen. Prikker Stian på skuldra, og vi får begge se den. Rolig beveger den seg opp på en bakketopp, og jeg kunne ha skutt, men synes det blir vel mye retning mot Andreas. Så jeg melder fra til Andreas at den kommer rett i fanget hans. Jeg har ikke sluppet knappen på jaktradioen før det smeller. Vi samles ved fallet, og det viste seg å være en voksen hannhare. Ekko kommer noe etter, og klokkes inn til en meget bra tre timers los. Veldig fornøyde rusler vi bort til Revebu og fyrer opp, før vi tar kvelden.

Bursdagsjakta

Andreas venter på at losen skal ta seg opp mens maten freser i panna.

For tiden holder jeg meg litt i nærområdet kan man si. Det passet derfor veldig greit å ta bursdagsjakta. Siden Andreas og jeg fyller år på samme dag bruker vi ofte å ha en slik bursdagsharejakt denne måneden.
Han kom opp til meg ca 0930, og vi ruslet etterhvert ut i heia. Gradestokken viste 5 minusgrader, helt vindstille var det, med lett skyet vær, hvor sola gløttet gjennom av og til. Vi slapp Ekko ved Revebu, og det var raskt fot i enden av toppmyr. Så begynte losen like etter, men bare hakking. Han lå tydeligvis langt bak, og jeg kunne se på peilen at han gikk flere runder helt taus. Vi fyrte opp bålet og tok tiden til hjelp. Etter etpar timer med hakkelos, sa jeg til Andreas at nå begynner det å bli varmere og tettere målbruk. Jeg fulgte opp med å si at jeg hadde tro på god los nå. Det hadde han hatt hele tiden.... Et drøyt kvarter senere skriker Ekko til så ungskogen legger seg flat. Den drar utover i Fuglestveit skogen, mot Finsdalsvegen, men vinkler etpar hundre meter før veien, løper så inn på veien til Kvasshammeren og følger denne til endes. Runder ei stor runde mot Finsådal før den returnerer mot oss igjen. Da begynner den å ture der. Selvsagt på Fuglestveit sitt. Andreas står på byttet, og haren kommer plutselig mot ham, men snur før den passerer byttet. Der hadde den flaks gitt. Den fortsetter å ture, og går nå også noe inn på vårt terreng. Etterhvert ser vi at det begynner så smått å mørkne. Da setter haren kursen mot Mjåland. Og vips, så er det bekmørkt, og jeg velger å kjøre ned til Mjåland for å koble i tap. Andreas og Anna blir med. Jeg roper en gang, og får svar fra han med noen pip om at han kommer. Da hadde han unnagjort tre mil i løpet av dagen på denne haren. Det får være nok for idag:-)