Sporsnø - vi er i gang!

 Nicolay og Egil er fornøyde med dagen

Da var det endelig tid for sporsnø og ut å spore på mår og rev igjen...endelig! Nå har ikke snøen vært av beste sort. Selvsagt er det ikke noe problem på vei, traktorvei, jorder og sånt. Men prøv å rundgå eller følge i skog og hei, ja da kunne vi gjerne hatt bedre snø. Uansett så brukte jeg tiden i treningstøyet fredag ettermiddag og lørdag morgen. Og nå har jeg konstatert allerede at jeg har etpar mår og en rev iallefall som jeg kan sjaue med i vinter. I natt kom det imidlertid mer snø, og kl 4 lavet det ned. På morgenkvisten var det imidlertid veldig vått, og regnværet ko for fullt. Her hjemme hadde jeg ingen spor, mens Nicolay hadde en rev å gå på. Den passerte Klamdalen, dro ut mot Båsoll, før den vippet ned i Bueskog. Der lå den godt innunder en stor helle, med to innganger i nedre kant av et granfelt. Egil ble også med, og vi satte i gang. Bare på denne tiden var sporene blitt dårlige, men Minni markerte raskt at reven var hjemme. Etter kort tid ser jeg bevegelse i inngangen mot meg inni granene. Reven! Den iakttar omgivelsene før den løper helt rolig rett mot meg, til tross for at det allerede kun var max 10 meter i starten. For å få den så langt som mulig bort fra åpningen lar jeg den komme så nærme som mulig. Da den er på drøye to meter hiver jeg opp hagla, og skuddet drønner. Reven tar umiddelbart kvelden, og slynges ned bakken av trykket, og blir liggende i hiåpningen. Da ser jeg den glir lenger og lenger inn i ura, og innser at Minni drar den inn....Jeg hiver meg ned og tar frem gamle kepperkunster. Jeg slenger meg og får akkurat tak i halen. I det samme innser jeg at høyre kne har tatt imot smellen mot en stein, og jeg kan nesten ikke bevege meg...... Men uansett, så er vi tre veldig fornøyde jegere, og alle gratulerer hverandre som vanlig. Hjemturen er jo alltid lett etter en slik dag, men stilen min minnet vel mer om ei kråke på fem ben som ikke helt vet hvilke som skal brukes. Det var ingen fornøyelse i ulendt terreng for å si det slik. Men hvem bryr seg om det etter en slik start på sesongen :-)

 Jeg hadde visstnok ikke lagt merke til at det hadde klarnet opp, og gikk fortsatt med sydvesten :-)

Hjemveien blir lett med en slik bør....

Nytt fall

Fangsten henger i solskinnet...

Her hjemme var det tomt for revespor nok en dag. Ikke et revespor på denne snøen som kom forrige helg. Ikke var det mårspor heller å trene på. Men utpå morgenen ringte Nicolay og lurte på om jeg kom opp til han. Han var på spor, og hadde gått fra Høneland, passert Sandvannet og hadde retningen mot bilveien opp til Lindland. Jeg møtte han i bilveien, og vi planla kjapt. Vinden tok til, og vi fryktet at sporene skulle blåse bort. Men det var fortsatt minusgrader, etter å ha vært 10 - 12 grader i morges. Vi dro på, han på ski til de større rndene, jeg på truger til litt mer på sporene og mindre runder. Etterhvert fikk jeg kontroll. Inni et tett granholt, og sannsynligvis hadde den trukket inn under en stein i tetta. Vi fikk med Helge og Rune, så nå kunne Minni ta fatt på oppgaven. Men hun kom ikke ordentlig til. Nicolay tok henne med bort fra steinen litt, siden det så ut til at det kun var denne åpningen. Ikke lenge etter kom den farende ut. Før den når den verste tette granskogen blir den innhentet av haglsvermen min, og tumler rundt i snøen. Gratulasjoner til alle sammen som vanlig på en flott vinterdag i mars.

Revens list ble dens bane......

Rune, Egil, Nicolay og John med dagens fangst....

Forrige helg lavet snøen ned igjen, i store mengder. Jeg var da ute og så litt etter spor, men erfaringsmessig er det lite bevegelse i dyra i slikt vær, også rovdyrene. Så det ble lite sporing for å si det sånn. Så kom vinden også etterhvert, og den lette snøen dekket det som måtte være av spor nesten helt fram til idag. Nicolay var imidlertid ute på mandag. På heia der ligger det to døde elger som ofte reven er inne og knaske på. På den ene hadde reven vært. Ja, nå har det endelig blitt tungt å gå på heia, skiene er tatt fram, og man trasker dypt nedi snøen. Vi har jammen hatt det fint med den skaren å kunne gå oppå fram til nå. Etter en god runde hadde han reven på mandag, men vinden visket ut sporene, og det ble ingen kontakt.

Etter mye vind var det endelig mulighet idag. Nicolay dro ut kl 8. Jeg dro på jobb, men sjekket veien, og der var det ingen revespor, kun et mårspor. Og mårjakta er jo slutt. Likevel er det fin trening, og hvis man ikke har noe annet å gå på så er det jo moro å stadig lære noe mer om dyret. Det kribler fællt å komme seg ut etter en 15 timers dag på jobb i går, så etter lunsj pakker jeg sammen. Nicolay driver på fortsatt, mens Egil og John er på vei for å være med. Jeg hiver meg ut på mårsporene for moro. Å du verden det var en strabasiøs tur  ned Korstøl, opp Ospedalen. Opp to meter, skli ned en meter igjen..... Ja, det er bratt uti fjellene. Nicolay og gjengen har støkt reven og går på videre. Jeg får ringet inn måren og finner den. Ja, da var jo jobben gjort her. Nico og gjengen har på nytt støkt reven og følger på, men nå har den gått over en km på vei og de har havnet på Lindland. Jeg drar hjem og gjør meg klar til å dra over til dem.
Jeg går inn fra andre siden, og møter Nicolay. Reven er på ny ringet inn, og postene er på plass. Vi to skal drive reven tilbake mot innsporet mens vi skal gjø som hunder i los. Oppe i lia ser jeg revesporene har passert oss, og tatt motsatt vei, og det er jo kun etpar hundre meter bort til der de skar av heia....dette så litt mørkt ut. Jeg går litt fram og blir stående på sporet. Nicolay går inn i granene. Grunneier Rune har kommet hjem fra jobb og finner en post han også. Reven har vært ute til sporene hvor Nicolay skar av heia, men snudd på sporet er beskjeden jeg får på øret. Vær klar! Så begynner losen, og han gir skikkelig på. En skikkelig løs støver hadde blitt misunnelig på denne losføringen så bra er det. Akkurat som det skal være på reven. Jeg er litt misfornøyd med sikten opp, mens ned har jeg en åpen og fin flate. Jeg beveger meg litt, men tør ikke gå mer. Sekunder etter ser jeg reven komme majestetisk nedenfor meg. Helt rolig gange, uten å merke meg, til det er det for mye støy bak han. Reven forsvinner bak en stein, og jeg løfter hagla i klar stilling. Så kommer den fram igjen. Skuddet drønner, og reven går ned i smellen, uten en eneste bevegelse. Losen får en intens lyd nedi granene bare 100 meter fra meg. Jeg gir beskjed på radioen, og losen går over til jubelrop. Dette holdt akkurat, for når vi er ute av heia er det mørkt. Alle håndhilser og gratulerer hverandre, en fin tradisjon vi har. Her er vi et lag, og alle har gjort en jobb, uansett hvem som skyter.
Takk for laget gutter!!!!!

 Reven stupte ned i snøen i skuddet. Nicolay kom ut på myra i bakgrunnen.

 I granene bak lå reven, den våget ikke å krysse menneskespor som var her. En av den gode gamle listige slagen.... men listen ble dens bane.....

 Nicolay gikk med Minni i sekken. Kjempefornøyd med fangsten - en stor, fin hannrev.

Noen turer på heia innimellom....

Har ikke hengt med på oppdateringer, men noen turer har det blitt i det siste også. Forrige helg fikk Cora prøve seg. Det var jo skareføre igjen, men det ser ikke ut til at ho slet så mye med å finne haren på lørdagen, så etter 15 minutter fot måtte haren ut å løpe. Selve losen var ikke allverdens, med mye hakking, lite fremdrift og trykk. Men hun holdt nå på med den gjennom dagen, og ga seg ikke før like før mørket falt på. Søndagen begynte det å snø, noe som gjorde det vanskelig for henne, og hun fikk ikke ut den dagen. Men dagen ble jo fin uansett, for faren til Cora, Ajax vant det anerkjente Eksjöprovet, som eneste hund med full tid begge dagene.
Mandag ringte Hans Ivar oss, og han hadde en rev i ringen som han hadde på Birkeland. Nicolay, Helge og jeg dro opp etter jobb med hunder og børse. Vi satte i gang og sporet med Cora, slapp henne tidlig på grunn av vanskelige sporingsforhold der, og hun dro rett avsted på fot. Jammen fant hun reven, men den tok motsatt vei av postene. Cora viste ikke samme pågangsmot som på haren og snudde. Vi dro etter og havnet til slutt i ei ur bare etter 500 meter. Tyskeren til Nicolay fikk den ikke ut derfra.
Tirsdag hadde jeg spor i veien etter måren, men måtte på jobb. Det var mange vendinger hver retning.  Nicolay dro opp for å begynne å spore. Da jeg var hjemme igjen utpå dagen fant vi ut av at den dro ut i fjellene over Klevelandsbroa. Opp og ned heia noen ganger for å ringe den inn, klatre i fjellene, osv... så hadde vi den. Wilma og Minni markerte fint, dvs Wilma klarte ikke å markere annet enn utenfor her heller. Men uansett hva vi gjorde fikk vi den ikke ut.
Onsdag mente Helge han hadde nye revespor ute ved Sleppa. Så da jeg var hjemme i 1530 tida dro vi ut med Cora for å spore. Disse sporene var nok fra dagen i forveien. Lite lukt, så vi kunne heller la henne drive på med noen av alle haresporene som var på veien innover. 5 minutter senere var harelosen i gang, og den gikk rett ut mot Kvasshammeren og Finsådal. Så da kunne hun bare få lov til å sjaue med denne haren utover kvelden. Og jammen holdt hun på... langt uti de små nattetimer var jeg ute og plystret henne inn....

Revefall i nabokommunen

 Dagens revejaktlag.. en god blanding av audnedøler og marnardøler - jammen er det flott med litt interkommunalt samarbeid :-)

Ny helg med snøfall, og jammen ble det snøfall av det.... Først, så ble det en mår til for jaktlaget i går. Jeg var ikke med på den, da jeg sjekket etter spor på heia her og dro ut med Cora etter å ikke ha funnet noenting. Cora viser fremgang, med atskillig bedre fremdrift enn sist. Kjapt uttak og jevnere losføring....

Men idag var altså ny dag. Vi kom hjem fra selskap langt utpå  natta, men hadde ingen spor i veien da. Om morgenen var nok planen å dra ut noe tidligere enn det som ble fakta...så i 0830 tida dro jeg ut. Snøværet hadde tatt til igjen, men fortsatt fullt mulig å kunne spore. Nicolay hadde allerede vært ute lenge, men hadde kun spor etter en rev han måtte gi seg på etterhvert. Helge skar av fra Apesland og innenfor Hessvann, mens jeg dro ned Korstøl. Ingen spor på heia her idag heller. Mens vi er på heia får Nicolay telefon fra Egil Sandbakken fra Audnedal. Han har vært ute og sporet for å trene finnen, og da gått inn en rev i ur. Vi kommer oss hjem og får med oss hunder og børse.
Vi møter en blid gjeng, deriblant Egil som har sittet på ura for at reven ikke skal dra ut igjen. Tålmodighet er viktig. Vi poster ut i et omkringliggende granholt, mens Nicolay og jeg skal jobbe i ura med hundene. Først er det Nico og Minni som jobber. Hun markerer at reven er der, men vi oppdager også at dette ikke er noen enkel ur. Det er forferdelig dypt, og med store steiner...ikke minst mye snø som gjør det enda vanskeligere. Vi prøver Wilma, og jeg jobber og kravler rundt i ura. Litt nede i kanten blir hun veldig ivrig..hun piper og hyler, ja her er den. Jeg jobber og stikker mellom steinblokkene det jeg er kar om i håp om å stresse reven. Etter noe tid tror jeg vi har flyttet reven noe, for Wilma markerer mer ovenfor. Akkurat nå irriterer det meg at hun ikke kan være tøffere og trå til å hive seg ned i mørket....ikke bare løpe rundt til inngangene som en valp. Etter en god jobb der tar jeg Wilma og går ned til Nico. Idet vi er der nede smeller det fra Egil inni granene. Jammen ble reven stresset nok til å forsøke seg på et fluktforsøk. En glad gjeng gratulerer hverandre med godt utført arbeid. Det skal ikke minst stå respekt av Egil som var tålmodig og ventet på ura. Så satser vi på at vi kan samarbeide mer med disse ivrige Audnedølene:-)

 Det var en stor hannrev som måtte se seg overlistet idag.

Nicolay og Egil på vei hjemover....

Revefall

Revejaktlaget samlet etter fallet.

Idag ble reven prioritert, til tross for at den andre måren vi hadde spor etter i går krysset veien ved Mjålandsvannet innover heia. Den satser vi på senere sporsnø. For min del ble mye tid brukt med de små hjemme utover morgenen og formiddagen, bortsett fra en sjekk ned veien for moro... Nicolay hadde funnet revespor som han jobbet med. Reven tok helt til Hennestad, og deretter til Stokkeland hvor han avsluttet om ettermiddagen. Gunnar ringte meg, og han hadde en rev i ur i Vigemyr - Skuggedalen området. Denne reven lå løst, og uten kontakt med hunden kom den ut med en gang. Det ble dens bane også.
Vi forsøkte oss på et revespor til, men vinden hadde gjort sitt, og i tillegg hadde reven utallige vendinger i området rundt en død elgkalv... Så derfor bestemte vi oss for å ta kvelden for idag.

Sporsnø - og rev i ur!

På denne steinen hadde reven satt seg oppå for å få oversikten over ura.

Lenge siden det har blitt noe skriblerier her nå, men det har vært en del andre ting å holde på med den siste tiden...
Men noe har man jo trasket uti skogen. Snøen har kommet, og stedvis går man i til lårene. Så mer snø enn vi behøver med andre ord. Til tross for snø så har det vært en begredelig sporsnø. All vinden visker ut mye av sporene og vi har flere ganger måtte gi oss på grunn av usikre tellinger i rundene. Noen mårer har vi gått inn. Forrige uke ble det skivebom med tre skudd ut i løse luften - eller rettere sagt i snøen. En av mårene ser ut til å legge sin elsk på så store urer at det er bare å dra hjem og håpe han gjør feilen i å legge seg i en noe mindre ur. Det er i tillegg lenge siden det har vært så lite rovdyr på heia her, og det er langt mellom sporene vi finner. Men gaupa har faktisk vært innom terrenget.....
Idag derimot var reven i ur på Apesland, ei kjent ur for oss. Så Helge og jeg dro ut sammen med Wilma i god tro. Jeg slapp Wilma, og lot henne søke litt. Synes det var for dårlig jobb av henne i søket, og ikke minst for lite villig til å gå inn. Så jeg valgte å jobbe sammen med henne. Da gikk det bedre. Det er ei ganske stor ur, så vi forflyttet oss noe, og etterhvert ble jeg oppmerksom på spor lenger oppe i ura. Da måtte vi bare konstatere at reven hadde forlatt ura mens vi gjorde klar børse og hund hjemme. Dette er ikke så uvanlig nå i paringstiden, men dersom den har ligget "løst" i ura kan den kanskje ha fått et vinddrag med menneskelukt da ringen rundt ble gjort. Men sånn er det bare. Ikke annet å gjøre enn å prøve igjen:-)

Gluggjakt på rev

En fremtidig revetrio?

Jeg har egentlig tenkt mye på å prøve litt gluggjakt på rev, og iallefall ha ute åte for å få den til å kunne holde seg jevnlig i området. Så i sommer la jeg planer om ei glugge. Jeg har noen fine kott i huset, som egentlig ikke var fine i det hele tatt. Så materialer og spikerpistol ble rigget klart. Vips så hadde jeg ei fin glugge, og Anna et fint lekerom i det andre kottet. Rommene er såpass store at det er egentlig ikke kott engang. I høst la jeg ut åte, og i uka før jul ble lampa med led pære montert (takk til Fred Erik for den). Med 30 watt lyses hele jordet opp - helt konge. Jeg har ikke sittet så mye ennå, men avventet aktivitet. Har sett spor etter reven like ved åta, og sittet litt i glugga, men det har helst vært for kosen:-)
Nå er det ingen snø igjen på jordet ved åta. Men med lampa på veggen er ikke det noen hinder. Åta ligger ca 30 meter fra huset, og holdet kan strekkes lenger enn det selv på barmark.
I morges våknet vi vel litt før kl 7, og Anna ville gjerne stå opp. Vi småprater litt om å lage frokost og sånn. Jeg speider ut soveromsvinduet mot åta, og der er reven. Veien til glugga tar ikke lang tid. Rifla lades. Jeg lirker forsiktig opp vinduet som er av den lille typen heldigvis. Jammen godt jeg fikk det til å gå lydløst da jeg hengslet det i sommer. Reven ser ut til å nærmest leke med åta der den løper og rasker til seg biter, hopper og angriper bitene. Før den til slutt roer seg ned med en godbit. Trådkorset er allerede på plass, og kula forlater børsepipa. Jeg føler det er en fulltreffer, men reven tar ut og nedover jordet i en forferdelig fart. Vel, jeg får vente med å gjøre noe før det lysner. I mellomtiden kjører jeg Anna til barnehagen og spiser frokost. Da det lysner tar jeg med Wilma for å spore. Tar også med hagla i tilfelle. Vi starter på skuddplassen, og Wilma blir jo fullstendig vill. Drar nedover og i alle retninger, fram og tilbake. Akkurat på den måten som gjorde at jeg avsluttet sporing på elg. Jeg lar henne drive på, men begynner etterhvert å innse at ho er helt på villspor uten noe som helst mål og mening med dette. Jeg går der og er ikke helt blid på denne bikkja. Men hun skal ha litt sympati, for det er sikkert mange duftmolekyler etter revens rasking på jordet. Tanken om å prøve med Ekko melder seg. Han er veldig lett å lese iallefall, og har jo sporet opp rev i bånd tidligere. På vei tilbake noe bortenfor der vi gikk ned blir hun plutselig fullstendig vill. Hun drar linen ut med en kraft jeg aldri har opplevd fra henne tidligere, og hadde hun hatt vinger hadde hun lettet på sekundet. Hun stuper inn under den store grana, og jeg må bare hive meg ned og kave meg etter. Og der ligger den. Helt urørlig. Ei fin tispe på 6,5 kilo. Wilma rister og biter. Så henter jeg Cora så hun også får snuse på mikkel. Litt mer forsiktig enn Wilma, men så er det jo første møte med reven også da. Da de har fått litt tid med reven må jeg komme meg avsted på jobb. En fin start på dagen.

Sporsnø

Så kom sporsnøen vi har ventet på. Det har jo vært litt snø tidligere, men denne snøen var perfekt. Helge og jeg dro ut og skar av heia fra Mjåland og opp, ned bilveien, over til Finsådal, og Apesland til Lauvslandsmoen. Vi strevde med to rever som dro langt ut til Finsdal, ved Finsådal fant vi spor etter måren, og skar av fra Apesland mot Lauvslandsmoen. Der kom vi på dem igjen. Klevelandslia var sjekket, så nå var den i runden. Vi fulgte på, men dette var en langtraver, og klokka går jo som vanlig fort. Klokken passerte 15, da vi kom til et område på øvre Kleveland der den hadde gått på kryss og tvers. Jeg hadde på de første rundene sprunget meg veldig varm, og var våt av svette. Når vi nå måtte roe ned og telle alle vendingene tok frosten meg noe så inst i............... Jeg forsøkte å løpe meg varm igjen, men frosten var kommet for å bli ei stund i kroppen. vi innså at dette rakk vi ikke før mørket, med tanke på å hjem og hente hund og børse. Så da avsluttet vi for dagen. Etter en lang dusj, og omfavnelse av ovnen, fikk jeg varmen igjen utpå kvelden......

Torsdag var det ny dyst, men dessverre var snøen noe dårligere. Til tross for at det er innspurt i rådyrjakta, velger vi selvsagt bort de og satser på rev eller mår. Idag finner vi heller ikke mye spor, og frykter det er dårlig med mår og rev i terrenget. Vi finner et revespor som er fra etternatta. men sporene er ikke helt gode. I håp om å finne noe nyere går jeg noen runder til. Det begynner jo selvsagt å dryppe fra trærne også....Men dette å finne noe nyere spor var visst ønsketenking. Helge har andre gjøremål siden vi ikke fant noe nyere. Så jeg velger å gå en tur med Cora. Hun merker definitivt lukt, og sporer noen meter om gangen sånn innimellom. Ellers er jo alt annet også nytt. Så mye må jo utforskes for en valp. Vi fulgte på et stykke, før hun syntes det var nok.

Vinteren på hell....

Våren er i anmarsj, selv om enkelte dager viser at kong vinter ikke helt vil gi slipp.
Natt til torsdag i forrige uke falt det 20 cm tørr fin puddersnø. Og da må man jo selvsagt ut.
Mårjakta er slutt, så da prøver vi reven. Ikke så vi noen spor etter måren heller, mens reven hadde kommet på jordet på etternatta.
Jeg hadde ikke gått langt på skiene, før jeg fant ut av at her tjener jeg på å springe på beina. Jeg holdt god fart, og etter en drøy time var reven ringet inn. Problemet var at uansett hvor jeg skar av, så hadde jeg like mange vendinger hver vei. Så her måtte jeg bare begynne å reke opp sporene for å finne den. Med visshet om at sola tiner snøen raskt, måtte jeg være enda raskere....:-)

Joda, jeg fant den, men dessverre kom jeg nærmere den enn ønskelig, så i frykt for at den skulle stikke måtte det bare iverksettes jakt før flere folk kom til. Kun Helge og meg. Nicolay var selv ute, og arbeidet med en rev, så han måtte i tilfelle komme etterhvert. Siden den lå i en solbakke, var sjansene størst for at den lå ute, og tenkte hvorfor ikke prøve å gire opp Ekko. Wilma ble med som backup i første omgang. Ekko tok sporet, men kom stadig tilbake og lurte på om jeg tullet - at han virkelig skulle jakte på rev.....
Det ble liksom ikke noe særlig gang på det, så jeg slapp Wilma også. Da ser jeg plutselig på peilen at Ekko drar rett ut, litt bortenfor Helge - ja, reven hadde nok dessverre god kontroll på oss i lia. Ekko går som en strek rett ut heia, helt taus. Helge finner revesporene, og det er liten tvil om at Ekko jager taust. Etter 500 meter drar det rett ned mot dalen, hvor det ligger flere urer som reven kan gå inn i, og sporene viser at den må holde unna for Ekko hele veien. Men Ekko snur, og er på vei inn - skal nok ikke skryte på han at han er en revejager nei....
Samtidig ringer Nicolay at han har ringet inn reven hos seg. Vi blir da nødt til å velge, og vi velger å hjelpe Nicolay. Her kommer også Espen og Jan fra Finsland, og Nils Åge fra Konsmo. Så vi er godt bemannet.
Dessverre lurer denne reven oss også, og solen varmer såpass nå at snøen omtrent renner bort...

Ble dette siste sporsnøen denne sesongen, eller kan vi få en slette til før våren helt biter seg fast tro............

Vinteren er forbi - våren er her

Første reven for Wilma

Ja, så ble det en liten oppsummering igjen. Det har dessverre blitt andre gjøremål som har blitt prioritert enn bloggen. Men nå har våren kommet, og vi må atter vente måneder før det igjen faller snø fra oven.....men at vi gleder oss kan jeg garantere!!!!!!
Våren kom brått i år, dvs snøen ble jo liggende ei stund, men sporsnø ble det brått slutt på. Men men, da skal jeg prøve å trene meg opp til neste sesong - synes kilometerene ble litt tunge i snøen denne vinteren - så nå er treningsprogrammet laget, og har forsiktig startet opp. Ja, man gjør mye for denne mår og revejakta. Men faktisk er det mye verre å hive seg rett ut på sporene når vinteren kommer.
Årets sesong når det gjelder fangster kan man nok si var sånn middels bra. Vi er fornøyd med å ha hatt en bedre sesong enn på noen år. Det som bekymrer er hvor lite mår det var igjen hjemme - i tillegg var alt som ble tatt her hunnkjønn. Så nå skulle vi ønske vi kunne slippe ut noen rett og slett.
Men siden sist oppdatering ble det noen fellinger, noen vi gikk inn, men ikke fikk ut av ura, så ble det vel bommet på to stk gjennom hele sesongen. Det som var et av høydepunktene var at Wilma sin første rev ble felt før hun fylte året; Torfinn ringte og spurte om jeg kunne komme ned. Det var jeg ikke sen om å takke ja til. Etter noen hundre meters sporing med henne i bånd, slapp jeg henne. Et raskt overvær, og ilter bjeffing var i gang. Denne reven var skadet, og idet den føk ut av ura var hun i hæælene på den - uten at jeg så det. Så ble det et forferdelig lurveleven. Ho tok igjen reven og slåsskampen var i gang! Dette var jo rått av den lille frøkna. Reven kom seg unna henne og tok en runde, så ser jeg de komme på 10 meter - Wilma rett i hælene i los. Så tett inntil at jeg måtte avvente skudd. Så bykset reven ned en skrent, og det ble litt avstand til Wilma. Jeg brenner på to raske skudd, og reven ble liggende. Wilma spurter til og går rett i halsen - dette var medisin..... Lenger nede møter vi en smørblid Torfinn som står på post. Det var en vellyket vinterformiddag:-)

Så nå venter vi på en ny vinter om noen måneder - så kan vi igjen se opp etter snøfiller som faller.......




Alle ospene jeg hogde i vinter har blitt slik. Godt harene kunne kose seg gjennom den strenge vinteren.
For å si det sånn så har de hatt gode tider - Ekko har ikke vært ute her hjemme etter jul - kun en gang var han løs etter jul, på Øyslebø. Når det er vinter prioriteres sporsnøen - helt klart! Og da er det ikke harejakt!

2010 - så var vi i gang i det nye året

Wilma var virkelig gira, så jeg måtte holde godt tak i henne under poseringen:-)

Så var det tid for jakt igjen. Litt rolig start egentlig. Revene har vært veldig uforutsigbare her denne sesongen. Det er heller sjeldent de er ute og traver midt på dagen så tidlig i sesongen. Men på snøen før jul la jeg merke til akkurat dette flere ganger der den hadde krysset sporene mine midt på dagen.
Vel, jeg ruslet litt rundt her, men ingen spor å finne. Etter litt legger jeg plutselig merke til et spor på jordet. Og jammen er reven der og lusker. Jeg lurer meg fram med rifla, og ser den graver i snøen så både hode og halsen ikke er synlig. Holdet er vel drøye 180 meter, så jeg setter meg ned på kne. Trådkorset finner bogen, og skuddet går. Den voksne hannreven blir liggende urørlig i snøhulen sin. Da får jeg fatt i Wilma, og vi begynner å spore litt. Vel framme ved fallet ryker hun rett i halsen på den, og river og sliter i revekroppen. Hele veien hjem er hun helt i hundre for å si det mildt. Så rovdyrinstinktet er tydeligvis på plass hos denne jenta:-)

Vårstemningen som gikk over til vinter

Etter mange fine solrike dager takket vi værgudene for nok et fint teppe med snø. Siden sist oppdatering har jeg sluppet Ekko etpar ganger her hjemme. Han fikk ut og jaget rimelig greit.
Men idag var det altså snø igjen. Og da var det reven som skulle tas. Både Nicolay og jeg var ute før jobb på hver vår hei. Jeg fant ingen spor, mens han kom på morgenspor, og ringet den inn. I ettermiddag var vi klare til dyst sammen med tyskeren Kula, og Helge og Helle var også med. Vi postet rundt ura, og etter en stund kom den som et skudd. Nicolay løsner skudd, men den svinger seg rundt ura og drar på. Jeg sikter meg inn på kloss hold da den har kommet seg rundt slik at bakgrunnen er sikker. Skuddet sitter, og en fornøyd gjeng samles rundt byttet.

Revejakt i ruskevær

mms foto
Gunnar, Andreas og Bernt med dagens fangst.


Idag kom det inn et skikkelig ruskevær. Det fine snøværet som kom i går gikk over til et skikkelig grisevær idag, med regn og vind så det monnet. Men man må jo liksom ut å prøve seg. Forholdene til å gå på sporsnø var dårlig, og snøen som har rast fra trærne gjør utfordringen stor. Måren fikk vi rundgått, men bestemte oss for å prøve reven også. Denne var noe bedre å følge, selv om det ikke var plankekjøring akkurat. Men litt utpå dagen hadde vi den i ur. I denne ura har vi skutt to eller tre rev tidligere. Da var det bare å få tak i hund og geværer. Vi hentet fox terrieren til Bernt, og la slagplanen. Andreas, Bernt og Arnfinn postet rundt, mens jeg går på sporene i ura med hunden, og Gunnar holder oversikten i kanten. Jeg ligger på alle fire og kravler i den store ura idet Gunnar roper at reven føk bak meg. Det var liten tvil om at den var raskere på alle fire enn det jeg var i alle fall. Det ga i alle fall en Gunnar en artig opplevelse å se jeg kave på alle fire mellom steinblokkene med reven bak meg. Nå viste det seg at det var bare et skimt han rakk å se av den. Sekunder senere begynte det å putre i haglene på toppen av ura. Fem skudd kom det før det igjen roet seg. Etter en liten stund kom meldingen om at reven var felt. Andreas , sønnen til Bernt, var det som sendte den i bakken.

Den gode tiden

Den gode tiden nærmer seg nå. Hvor man igjen kan ut med bikkjene og nyte jegertilværelsen på skauen. Mange har nok begynt i stor skala allerede. Men for egen del er det mye jobb akkurat i denne perioden til vi runder av arbeidet med laksefiske i elva.
Jeg har såvidt luftet meg litt etter bukken. To kvelder på to timer hver har jeg sett meg tid til. Den ene kvelden snek jeg innpå to fine rågeiter, mens den andre snek jeg meg innpå ei. Fine opplevelser. Bukken her hjemme har jeg sett ved flere anledninger beite på jordet, men å gå ut på verandaen i underbuksa har lite med jakt å gjøre synes jeg. Ikke det at jeg skal spare på den, men jeg må nå være ute, og ikledd jakthabitten i det minste. Senest i går spiste jeg frokost, mens den kom utpå og spiste frokosten...;-)

I dag da jeg kom hjem fra jobb på laksesenteret rundt 12.30, tenkte jeg å avse en time til å smyge litt etter bukken. Det jeg har i tankene er at det er vel så mye reven jeg smyger etter. De kan man fort møte på etter matsøk.
Jeg kler meg om og er ute i skogen. Litt yr i lufta er perfekt - nærmest ingen lyd. Jeg kommer ut på en stor flate, og ser noe brunt. Reven. Den har tydelig ikke merket meg. Holdet er langt - ca 200 meter har jeg målt her tidligere. Men jeg finner meg til rette med litt anlegg, og sikter. Den står helt stille, og jeg klemmer av. Den gjør noen voldsomme kast, og kommer seg på beina i en fart inn i skauen. Tydelig treff tenker jeg, og innser at en terrier kunne vært ypperlig å ha nå. Mens jeg drømmer om terrieren, kommer jeg på at jeg har jo en finne som de siste dagene tydeligvis har skjønt at det er høst. Han sitter hele tiden og speider ut av vinduet og er mer rastløs enn noen gang. Han hadde hørt skuddet og er i hundre da han skjønner jeg har en oppgave for han. Nå er ikke han det jeg kaller en revespesialist, og samme situasjon har jeg forsøkt før - uten at han gadd bry seg om reven. Noe jeg hadde likt han gjorde. Men kanskje han har endret innstilling. Jeg prøver.
Skuddplassen bærer preg av treff, og sannsynligvis ligger han ikke langt unna. Jeg fyrer opp Ekko, og har du sett. Han er så gira at han markerer ivrig og drar avsted. Han vil helst ha sitt eget tempo, dvs altfor fort til å få betegnelsen en god sporhund. Men jeg synes bare det er morro at han er så ivrig. Det går strake vegen innover i skogen. Etter 150 meter begynner han å kvine og hyle. Det var da veldig, skal jeg endelig få en revehund ut av ham. For jeg jager vel så gjerne rev som hare. Det er jo jakt det. Jeg begynner å tro at han har ligge her og blitt skremt av oss, så jeg velger å slippe Ekko, om muligens å virkelig få fyrt han opp på reven. I samme øyeblikk jeg slipper Ekko, spretter reven opp og kaster seg fram og tilbake. Han hadde altså overvær av han. Reven er ikke i stand til å løpe mer, det er helt tydelig. Den bare legger seg, spretter opp igjen osv. Ekko gjør et utras mot den, men reven freser tilbake. Tydelig at Ekko ikke er vant til dette, for han blir etterhvert bare løpende rundt og passe på den. Så sier Ekko takk for seg, og mener han har gjort sitt på denne jobben. Nå mente han at jeg skulle ta meg av resten av jobben. Så var hunden borte. Da jeg hentet Ekko var jeg så lur og byttet til salongrifla, og jeg setter nådeskuddet kontrollert i hodet på reven. Dette gikk så raskt som det kunne i denne situasjonen, og jeg ser at skuddet med .308 sitter bra. Kula har gått inn litt foran bogen, og ut midt i bogfestet på andre siden slik at det benet var revet av. At denne reven ikke lå på flekk i smellen er meg ei gåte, men viser hvor mye livsvilje dyrene har. På vei tilbake tenker jeg på hvor viktig det er med hund i enkelte tilfeller av jakta, og er fast bestemt på om det blir en terrier på garden skal den trenes opp på viltspor i tillegg til den tradisjonelle revejakta vår.

Så gikk det ti minutter, og der starter Ekko opp i Solhei. Losen gjør noen runder, og jeg får se den etpar ganger i veien nord for huset. En liten hareunge. Kanskje en av de tre jeg så for etpar dager siden. Egentlig er jeg lite for å slippe så tidlig, og vil helst vente med å slippe til uti september. Når jeg ser størrelsen på denne skifter jeg ikke mening. Likevel gjør den noen veldige krumspring som får Ekko i villrede, og tapet kommer i veien etter 15 minutter. Tapet varer ca en halvtime, før et vanvittig beskrik gjaller i Hylmemyr. Det varer ca 5 sekunder og alt blir stille. Som bare altså. Det er nesten så jeg håper han har sett rompa på rådyret mens han jobbet på tapet og tatt feil de sekundene. Enda noen tanker om å slippe i august på småharene svirrer i huet. Jeg som gjerne ville jakte og skyte litt her oppe denne høsten. Som om det ikke var nok at musvåken har forsynt seg med hareunger her gjennom sommeren. Vel, det går en stund, og losen starter igjen. Om det var en annen er vanskelig å si, i så fall er det ikke første gangen det byttes hare i losen. Det går sånn noenlunde greit, og jeg kobler etter at haren har kommet gjennom tunet. Da var det to timer siden han startet losen, og jeg syntes det var nok så tidlig

Nå er tiden hvor revevalpene har begynt å trave rundt i skogen, og da kan det lønne seg å ta med børsa om man likevel skal ta seg en liten kveldstur i skog og mark. Reven er da også et av de få dyrene jakta har startet for. Her forleden dag fikk jeg øye på en skikkelse som vimset fram og tilbake i krattet. Resultatet ble en reveunge - men med skabb. Pelsen var pjuskete, med lite pels både på bein og i halerota. Da vanker det nok rundt flere rever i området med skabb.