Treningsøkter....

Våren har virkelig kommet, og med sola som virkelig varmer blir det jo nesten sommerfølelse på heia. Har i det siste satset på å lufte Cora, og hun har fått flere turer nå. Foreløpig skjønner hun ikke mye om jakt. Valpeting er atskillig mer morsomt....pinner, bark og annet får til de grader gjennomgå.
Forrige søndag kunne jeg ikke holde meg, og etter noen morgentimer med Cora, slapp jeg Ekko i håp om at han kunne finne en hare som Cora og jeg kunne se. Ekko skuffer ikke, midt på dagen og solskinn trår han til med et kjapt uttak, og vil tydeligvis vise at rundetidene hans holder mål. Haren satt ovenfor Stuemyr, og i plantefeltet rundt er senteret for losen. Jeg tar med Cora i bånd, og stiller meg på et sted losen allerede har passert noen ganger. Vi har vel stått et minutt, så ser jeg den hvite kula kommer i tetta blant smågran og småbusker. Cora ser den ikke......før den plutselig er på 4 meter, 3 meter, 2 meter og så hopper den til som om den så noe den bare har drømt om i sine verste mareritt. Cora virket svært forundret, med litt innblandet iver, og da jeg løsner bandet hiver hun seg etter. Men hun har ikke kommet mange meter før Ekko kommer dundrende så nisser, alver og troll skvetter ut av ungskogen. Det høres helt vilt ut, og den farten vitner om at det tross sine 10 år er både muskler og kondis igjen. Vel, at Cora ble skremt av denne gamlingen er ikke rart, så hun kom inn til meg og lurte på om allverden var blitt gal. Losen gjør en sving nedenfor Stuemyr, og er straks oppe igjen. En viss iver ser jeg hos Cora, men Ekko ligger hakk i hæl. Cora finner det mest naturlig å legge seg ned når Ekko kommer, og dette skjer hver gang deretter. Tror jammen jeg også ville ha gjort det. Men hun har en vei å gå fortsatt. Men hun er ennå ung, så det kommer etterhvert.
Losen gikk videre, mens vi etterhvert gikk opp til gards. Godt utpå ettermiddagen ville jeg ut for å koble. Da hører jeg en toåring bak meg som insisterer på å bli med. Jeg forsøker å forklare Anna at hun ikke kan være med, for det er langt å gå, og jeg kan ikke bære henne så langt. Og når vi finner Ekko kan jeg nesten ikke bære henne noe....prøver jeg å forklare. Som om det hjalp noe....hun skulle med, og hun skulle gå selv, det var ingen problem som hun sa. Idet vi gikk nedover hører jeg bak meg "lykke til"..... Godt nede i skogen hvisker Anna: "ser du pappa, æ kan gå sjøl, men du må holde hånda mi" og fortsetter med: " nå mi e på jakt må mi vær stille". Så sier hun ikke mer. Helt stille, bare lytter etter losen. Jeg løfter henne over etpar bekker, ellers rusler hun opp bakker, gjennom kratt, over stokk og stein, og jeg blir mer og mer imponert over denne frøkna. Losen er jo selvsagt ute ved Stemmen, og jeg velger å holde igjen litt ovenfor Ståltråden. Losen nærmer seg. Anna står igjen og venter når jeg kobler Ekko i full los. Da hadde han forsert 4 mil denne ettermiddagen, men å gi seg hadde han ikke tenkt. Så på hjemveien var det mer strevsomt å holde tiåringen i hånda enn toåringen :-) Nå hadde imidlertid Anna skjønt at jakta var over, og skravla gikk som den bruker å gjøre.......