Sporsnø - vi er i gang!

 Nicolay og Egil er fornøyde med dagen

Da var det endelig tid for sporsnø og ut å spore på mår og rev igjen...endelig! Nå har ikke snøen vært av beste sort. Selvsagt er det ikke noe problem på vei, traktorvei, jorder og sånt. Men prøv å rundgå eller følge i skog og hei, ja da kunne vi gjerne hatt bedre snø. Uansett så brukte jeg tiden i treningstøyet fredag ettermiddag og lørdag morgen. Og nå har jeg konstatert allerede at jeg har etpar mår og en rev iallefall som jeg kan sjaue med i vinter. I natt kom det imidlertid mer snø, og kl 4 lavet det ned. På morgenkvisten var det imidlertid veldig vått, og regnværet ko for fullt. Her hjemme hadde jeg ingen spor, mens Nicolay hadde en rev å gå på. Den passerte Klamdalen, dro ut mot Båsoll, før den vippet ned i Bueskog. Der lå den godt innunder en stor helle, med to innganger i nedre kant av et granfelt. Egil ble også med, og vi satte i gang. Bare på denne tiden var sporene blitt dårlige, men Minni markerte raskt at reven var hjemme. Etter kort tid ser jeg bevegelse i inngangen mot meg inni granene. Reven! Den iakttar omgivelsene før den løper helt rolig rett mot meg, til tross for at det allerede kun var max 10 meter i starten. For å få den så langt som mulig bort fra åpningen lar jeg den komme så nærme som mulig. Da den er på drøye to meter hiver jeg opp hagla, og skuddet drønner. Reven tar umiddelbart kvelden, og slynges ned bakken av trykket, og blir liggende i hiåpningen. Da ser jeg den glir lenger og lenger inn i ura, og innser at Minni drar den inn....Jeg hiver meg ned og tar frem gamle kepperkunster. Jeg slenger meg og får akkurat tak i halen. I det samme innser jeg at høyre kne har tatt imot smellen mot en stein, og jeg kan nesten ikke bevege meg...... Men uansett, så er vi tre veldig fornøyde jegere, og alle gratulerer hverandre som vanlig. Hjemturen er jo alltid lett etter en slik dag, men stilen min minnet vel mer om ei kråke på fem ben som ikke helt vet hvilke som skal brukes. Det var ingen fornøyelse i ulendt terreng for å si det slik. Men hvem bryr seg om det etter en slik start på sesongen :-)

 Jeg hadde visstnok ikke lagt merke til at det hadde klarnet opp, og gikk fortsatt med sydvesten :-)

Hjemveien blir lett med en slik bør....

Revens list ble dens bane......

Rune, Egil, Nicolay og John med dagens fangst....

Forrige helg lavet snøen ned igjen, i store mengder. Jeg var da ute og så litt etter spor, men erfaringsmessig er det lite bevegelse i dyra i slikt vær, også rovdyrene. Så det ble lite sporing for å si det sånn. Så kom vinden også etterhvert, og den lette snøen dekket det som måtte være av spor nesten helt fram til idag. Nicolay var imidlertid ute på mandag. På heia der ligger det to døde elger som ofte reven er inne og knaske på. På den ene hadde reven vært. Ja, nå har det endelig blitt tungt å gå på heia, skiene er tatt fram, og man trasker dypt nedi snøen. Vi har jammen hatt det fint med den skaren å kunne gå oppå fram til nå. Etter en god runde hadde han reven på mandag, men vinden visket ut sporene, og det ble ingen kontakt.

Etter mye vind var det endelig mulighet idag. Nicolay dro ut kl 8. Jeg dro på jobb, men sjekket veien, og der var det ingen revespor, kun et mårspor. Og mårjakta er jo slutt. Likevel er det fin trening, og hvis man ikke har noe annet å gå på så er det jo moro å stadig lære noe mer om dyret. Det kribler fællt å komme seg ut etter en 15 timers dag på jobb i går, så etter lunsj pakker jeg sammen. Nicolay driver på fortsatt, mens Egil og John er på vei for å være med. Jeg hiver meg ut på mårsporene for moro. Å du verden det var en strabasiøs tur  ned Korstøl, opp Ospedalen. Opp to meter, skli ned en meter igjen..... Ja, det er bratt uti fjellene. Nicolay og gjengen har støkt reven og går på videre. Jeg får ringet inn måren og finner den. Ja, da var jo jobben gjort her. Nico og gjengen har på nytt støkt reven og følger på, men nå har den gått over en km på vei og de har havnet på Lindland. Jeg drar hjem og gjør meg klar til å dra over til dem.
Jeg går inn fra andre siden, og møter Nicolay. Reven er på ny ringet inn, og postene er på plass. Vi to skal drive reven tilbake mot innsporet mens vi skal gjø som hunder i los. Oppe i lia ser jeg revesporene har passert oss, og tatt motsatt vei, og det er jo kun etpar hundre meter bort til der de skar av heia....dette så litt mørkt ut. Jeg går litt fram og blir stående på sporet. Nicolay går inn i granene. Grunneier Rune har kommet hjem fra jobb og finner en post han også. Reven har vært ute til sporene hvor Nicolay skar av heia, men snudd på sporet er beskjeden jeg får på øret. Vær klar! Så begynner losen, og han gir skikkelig på. En skikkelig løs støver hadde blitt misunnelig på denne losføringen så bra er det. Akkurat som det skal være på reven. Jeg er litt misfornøyd med sikten opp, mens ned har jeg en åpen og fin flate. Jeg beveger meg litt, men tør ikke gå mer. Sekunder etter ser jeg reven komme majestetisk nedenfor meg. Helt rolig gange, uten å merke meg, til det er det for mye støy bak han. Reven forsvinner bak en stein, og jeg løfter hagla i klar stilling. Så kommer den fram igjen. Skuddet drønner, og reven går ned i smellen, uten en eneste bevegelse. Losen får en intens lyd nedi granene bare 100 meter fra meg. Jeg gir beskjed på radioen, og losen går over til jubelrop. Dette holdt akkurat, for når vi er ute av heia er det mørkt. Alle håndhilser og gratulerer hverandre, en fin tradisjon vi har. Her er vi et lag, og alle har gjort en jobb, uansett hvem som skyter.
Takk for laget gutter!!!!!

 Reven stupte ned i snøen i skuddet. Nicolay kom ut på myra i bakgrunnen.

 I granene bak lå reven, den våget ikke å krysse menneskespor som var her. En av den gode gamle listige slagen.... men listen ble dens bane.....

 Nicolay gikk med Minni i sekken. Kjempefornøyd med fangsten - en stor, fin hannrev.

Endestasjon i Bratthengura igjen

 Godt samarbeid over noen dager gjorde at denne karen møtte sine overmenn til slutt...men jammen var han seig å få.....

Lørdag 16.02.13
Det hadde kommet et fint lite lag med nysnø fram til midnatt, og på lørdag lå alt til rette for å jakte "fjellmåren" vi har strevd så mye med. Helge sjekket veien, og jo der hadde den krysset nede ved broa. Han skar av ned Korstøl, hvor den var krysset sydover. Utpå formiddagen dro jeg også ut for å hjelpe til, og fant ut at den var kommet fra Klevelandskog. Jeg kjenner at jeg brygger på noe med sår hals og verk i beina, men får bare gi på så lenge det holder...jeg drar inn til bunnen av Ospedalen, og til min store forundring, så slipper jeg tydeligvis å gå på disse sporene, for her har den gått inn i ura. Dessverre så det ut til å være ei kraftig og vanskelig ur, men man må jo prøve. Nicolay var ikke tilgjengelig idag, så vi fikk med Kjell Hallingsgård, i tillegg Reidar Grimestad - gøy å få med en fra Grimestadgjengen også. Eli til Nicolay kommer med Minni, og blir med til ura. Vi jobber og jobber, plutselig kaster måren seg ut og forsvinner under en annen stein før noen får tenkt å heve børsa. Vi fortsetter å jobbe noe vanvittig, og da får vi gang på måren, han kommer som skutt ut, og løper bortover ura 15 - 20 meter. Haglsvermene suser rundt han, men han klarer å komme seg inn under nye trygge steiner. Her får vi den ikke ut, og mørket faller på....

Søndag 17.02.13
Helge går inn til ura om morgenen, og finner utsporet, som tar opp fjellet. Erfaringsmessig har vi håpet om at de ikke går så langt natta etter at vi har herjet med dem i ura. Anna og jeg sjekker veien, men den har ikke krysset der. helge tar bilen opp på heia, og går ut på heia. Utpå fjellupsene kommer han på sporene, og følger de til Baustedalen. Her har måren fått i seg mye mat i form av harekjøtt og skogsfuglegg. Nicolay kommer opp, og nå trår vi til alle tre. Måren har tatt opp heia, og passerer veien ut til Kjergårdsmyr. Nicolay følger på sporene, mens Helge og jeg rundgår på hver vår side. Ikke lenge etter er den i ur i reveura som ligger i Revehei. Den hadde da bare gått 2 km i luftlinje. Det er fantastisk åpent og fint, og heldigvis ligger den ikke i den groveste delen. Eli til Nicolay blir med for å filme, og vi setter i gang. Wilma får ikke starte på denne, da hun nå opptrer helt ubrukelig i ura, og jeg begynner å se for meg at hun bare får være maskoten vår. Der Minni stuper inn i ura, og klemmer seg inn sprekkene, står Wilma og blånekter å inn. Så Minni får første sjansen idag. Hun forsvinner raskt inn, og lager litt rabalder. Ikke lenge etter titter måren opp bak en snøkant i toppen av ura. Både Helge og jeg ser den. Helge blåser på den...Da gjør vi nybegynnertabben denne dagen....så til de grader....er det mulig liksom....Jeg går opp for å sjekke skuddplassen. Da jeg kommer opp kommer måren og setter seg i en annen åpning på 1 meters hold, før den forsvinner igjen. Jeg ville ikke skyte på grunn av sikkerheten for Minni som var nedi der et sted. Så kommer den farende på nytt, og jeg får såvidtsett den før den i skuddet bikker ned snøkanten for meg. Og akkurat da står Helge og lader om..... Måren tok inn i ura ved siden av, men plutselig var den på farten igjen, og forsvinner opp på toppen. Litt ergrelse blant jegerne nå, men sånn er jakta. Vi følger på sporene, og finner endel blod. Den løper rundt Revetjønn, og havner til slutt i grovura ved Tvitjønnan. Uansett hva vi gjør får vi den ikke ut her..... For oss er ikke en mår "bare" en mår, så vi avtaler å dra ut før jobb på mandagsmorgen. Da jeg kommer hjem verker kroppen, og jeg håper jeg klarer å ut påfølgende morgen.

En liten snutt fra stemningen i ura.....

Mandag 18.02.13
Etter å ha spist frokost med ungene møtes Nico, Helge og jeg her i tunet, og styrter ut med hodelykt i 6 tida. Litt usikre er vi på om måren har klart seg, eller ikke. Glade blir vi da vi finner sporene ut, og kan starte sporingen. Vi Rundgår noe først, for å unngå de store plantefeltene. Etter etpar timer er den i ur, bare 2 km i luftlinje fra der vi startet. Og jammen var det i Bratthengura den lå. Denne måren har tydeligvis et stort område den regjerer på. Det er tross alt et stykke fra Kleveland til Finsdal.
Vi får med oss Gunnar, og slipper på Minni, som presser seg inn. Skal si den frøkna har utviklet seg i løpet av vinteren. Plutselig smeller det fra Helge - måren har tittet ut i toppen av ura...skal det bli en reprise av gårsdagen, og jeg tøyser om jeg skal opp og sjekke. Etter litt tid, må man jo opp og sjekke, og opp fra hullet drar jeg en stor, fin hannmår til alles begeistring. Denne var en tøffing å overliste. Sannsynligvis hadde vi nok noen mil på denne i fjor også.
Nå kjenner jeg at feberen har tatt meg, og er dønn utslitt, for utpå kvelden konstatere at jeg har over 40 i feber. Ja, man skal kjenne at man har vært på sporsnøen! :-)
Har ikke orket å oppdatere dagboken min engang......

Tredje gang i Bratthengura.....

 Ura lå heldigvis i den minst bratte delen av terrenget

Idag var det nydelige sporsnøforhold etter litt snøfall i går morges, og jeg drar ut med stor optimisme. Veien sjekkes, løper ned Korstøl, får skyss hjem igjen, og drar over til Finsådal. Altså hele heia er sjekket på langs, og kun et revespor er å jobbe med foreløpig. Jeg sjekket veien i natt også, men dessverre var reven kommet bortenfor huset og jeg hadde ikke helt timeplanen dens. Men da Helge hadde kjørt rundt til Finsådal for å plukke meg opp måtte jeg over dit uansett siden det er så dårlig mobildekning. Vi ser at reven har kommet sydenfra og gått mot Kvasshammeren, og videre hjemover. Vi gjør etpar søk til, men Helge sliter med noe influensa og tar det litt med ro. Vi finner mårspor ved Stedjan på Arne sitt terreng, og jeg gyver løs på sporene. Ringer rundt til jeg ser det tipper ned mot Fuglestveit, for så å svinge rundt. Vi møtes på toppen noe bortenfor Stedjan, hvor måren har kommet. Gjør en ny runde ned til Hestebeitet, og måren er i ringen. Å følge sporene i heiene her er risikosport, og jeg kjenner at jeg har en utrolig respekt for denne fantastiske jegeren. Jeg klatrer, kryper og heiser meg opp i fjellsiden, men må stadig slippe sporene om jeg vil eller ikke. Mens mårsporene viser at det bare er en liten labbetur. Så blir det mye vrimling ved ei ur, og i nettopp denne ura har jeg hatt mår to ganger tidligere uten at vi har fått de ut. Ikke samme måren - til det er det for mange år siden...men likevel! Jeg teller alle vendingene så godt jeg kan, og konstanterer endelig at den ligger her. Dette er heldigvis det "flateste" området i heia. Vi avtaler med Nicolay om tidspunkt for å møtes.
Vel på plass igjen planlegger vi litt....så stikker Minni tilfeldigvis nesa i et hull under ei steinblokk, og markerer. Vi slipper henne, hun går under jorden, men uten en lyd. Ikke lenge etter kommer skogens skygge som skutt ut av ura, og hiver seg opp i ei lita gran. Måren klatrer raskt opp grana - for et elegant dyr. Nicolay og jeg er parat, og fingrene krummer seg rundt avtrekkerne. Måren går i bakken og jakta er over.

Nicolay og Minni tar seg en kort rast med måren før hjemturen

Mårjakt

Egil, Nicolay og Helge med dagens fangst

Så kom det et lite snøfall igjen, og sporsnøalarmen går i gjengen. For min del er det jobb, med mulighet for å dra en time tidligere enn vanlig. Nicolay drar ut hos seg, og Egil kommer til for å prege finnen på rev. Mens Nico ringer inn reven krysser et mårspor, og uten store problemer har han den i runden og går den inn ganske raskt. Så fortsetter sporingen på reven, og utpå dagen går de rett på ura. Her har to rever vært, men den ene har gått ut.
Vi møtes om ettermiddagen, og setter i gang i ura etter måren først. Begge terrierne jobber og markerer måren, men her må det virkelig jobbes for å stresse måren. Plutselig kommer måren, men det blir noen hagl som entrer snøen i stedet for i måren. Men Egil og jeg rekker å bevege oss, og etter nye runder med kruttrøyk finner vi måren innunder en einer ved en stor stein etter å ha sendt inn Minni etter den.

Vi får pratet litt som seg hør og bør, men så drar vi til reveura. Reven ligger der ennå, men ingen av hundene klarer å få den ut.

Noen turer på heia innimellom....

Har ikke hengt med på oppdateringer, men noen turer har det blitt i det siste også. Forrige helg fikk Cora prøve seg. Det var jo skareføre igjen, men det ser ikke ut til at ho slet så mye med å finne haren på lørdagen, så etter 15 minutter fot måtte haren ut å løpe. Selve losen var ikke allverdens, med mye hakking, lite fremdrift og trykk. Men hun holdt nå på med den gjennom dagen, og ga seg ikke før like før mørket falt på. Søndagen begynte det å snø, noe som gjorde det vanskelig for henne, og hun fikk ikke ut den dagen. Men dagen ble jo fin uansett, for faren til Cora, Ajax vant det anerkjente Eksjöprovet, som eneste hund med full tid begge dagene.
Mandag ringte Hans Ivar oss, og han hadde en rev i ringen som han hadde på Birkeland. Nicolay, Helge og jeg dro opp etter jobb med hunder og børse. Vi satte i gang og sporet med Cora, slapp henne tidlig på grunn av vanskelige sporingsforhold der, og hun dro rett avsted på fot. Jammen fant hun reven, men den tok motsatt vei av postene. Cora viste ikke samme pågangsmot som på haren og snudde. Vi dro etter og havnet til slutt i ei ur bare etter 500 meter. Tyskeren til Nicolay fikk den ikke ut derfra.
Tirsdag hadde jeg spor i veien etter måren, men måtte på jobb. Det var mange vendinger hver retning.  Nicolay dro opp for å begynne å spore. Da jeg var hjemme igjen utpå dagen fant vi ut av at den dro ut i fjellene over Klevelandsbroa. Opp og ned heia noen ganger for å ringe den inn, klatre i fjellene, osv... så hadde vi den. Wilma og Minni markerte fint, dvs Wilma klarte ikke å markere annet enn utenfor her heller. Men uansett hva vi gjorde fikk vi den ikke ut.
Onsdag mente Helge han hadde nye revespor ute ved Sleppa. Så da jeg var hjemme i 1530 tida dro vi ut med Cora for å spore. Disse sporene var nok fra dagen i forveien. Lite lukt, så vi kunne heller la henne drive på med noen av alle haresporene som var på veien innover. 5 minutter senere var harelosen i gang, og den gikk rett ut mot Kvasshammeren og Finsådal. Så da kunne hun bare få lov til å sjaue med denne haren utover kvelden. Og jammen holdt hun på... langt uti de små nattetimer var jeg ute og plystret henne inn....

Revefall i nabokommunen

 Dagens revejaktlag.. en god blanding av audnedøler og marnardøler - jammen er det flott med litt interkommunalt samarbeid :-)

Ny helg med snøfall, og jammen ble det snøfall av det.... Først, så ble det en mår til for jaktlaget i går. Jeg var ikke med på den, da jeg sjekket etter spor på heia her og dro ut med Cora etter å ikke ha funnet noenting. Cora viser fremgang, med atskillig bedre fremdrift enn sist. Kjapt uttak og jevnere losføring....

Men idag var altså ny dag. Vi kom hjem fra selskap langt utpå  natta, men hadde ingen spor i veien da. Om morgenen var nok planen å dra ut noe tidligere enn det som ble fakta...så i 0830 tida dro jeg ut. Snøværet hadde tatt til igjen, men fortsatt fullt mulig å kunne spore. Nicolay hadde allerede vært ute lenge, men hadde kun spor etter en rev han måtte gi seg på etterhvert. Helge skar av fra Apesland og innenfor Hessvann, mens jeg dro ned Korstøl. Ingen spor på heia her idag heller. Mens vi er på heia får Nicolay telefon fra Egil Sandbakken fra Audnedal. Han har vært ute og sporet for å trene finnen, og da gått inn en rev i ur. Vi kommer oss hjem og får med oss hunder og børse.
Vi møter en blid gjeng, deriblant Egil som har sittet på ura for at reven ikke skal dra ut igjen. Tålmodighet er viktig. Vi poster ut i et omkringliggende granholt, mens Nicolay og jeg skal jobbe i ura med hundene. Først er det Nico og Minni som jobber. Hun markerer at reven er der, men vi oppdager også at dette ikke er noen enkel ur. Det er forferdelig dypt, og med store steiner...ikke minst mye snø som gjør det enda vanskeligere. Vi prøver Wilma, og jeg jobber og kravler rundt i ura. Litt nede i kanten blir hun veldig ivrig..hun piper og hyler, ja her er den. Jeg jobber og stikker mellom steinblokkene det jeg er kar om i håp om å stresse reven. Etter noe tid tror jeg vi har flyttet reven noe, for Wilma markerer mer ovenfor. Akkurat nå irriterer det meg at hun ikke kan være tøffere og trå til å hive seg ned i mørket....ikke bare løpe rundt til inngangene som en valp. Etter en god jobb der tar jeg Wilma og går ned til Nico. Idet vi er der nede smeller det fra Egil inni granene. Jammen ble reven stresset nok til å forsøke seg på et fluktforsøk. En glad gjeng gratulerer hverandre med godt utført arbeid. Det skal ikke minst stå respekt av Egil som var tålmodig og ventet på ura. Så satser vi på at vi kan samarbeide mer med disse ivrige Audnedølene:-)

 Det var en stor hannrev som måtte se seg overlistet idag.

Nicolay og Egil på vei hjemover....

En god dag på sporsnøen!

I dag skulle det mobiliseres til jakt, og gjengen er samlet foran den siste ura for dagen, og mår nummer 3 for dagen er nettopp felt.

I dag skulle sporsnøen utnyttes. Jeg gløtter bort på gradestokken som bare viser 8 minus, men da jeg ser ut har det kommet litt mer snødryss i løpet av natta. Med en gang blir jeg litt betenkt om man kan skille sporene fra de siste dagene. Men mår får man ikke ved å sitte inne i alle fall. Jeg drar ut og sjekker veien etter å ha tynet Gabriel som kunne ta dagens første lur, og mens det ennå er mørkt. Da hadde Nicolay allerede sjekket veien og var på heia med hodelykt - på mårspor. I Krabbelia krysser et snøfritt mårspor, og jeg gjør meg klar til å starte jobben. Jeg hiver meg ned Korstøl, hvor den ikke har passert, deretter får Helge til å stege opp heia til Kimestad. Selv lukker jeg runden rundt hele veien. Vi møtes på toppen like nord for Kimestad. Ingen spor ut, og jeg hadde vært oppe på Timrehei hvor jeg visste den hadde vkommet. Vi skjærer av fjellsiden og starter på den siste sporingen. Så finner vi sporet og like etter går sporene inn i fjellsleppe med noen steiner. Her blir det muligens utfordringer, med tette graner på nedsiden og et brattheng som en alpinist ville kaldsvette av ovenfor. Men urene de legger seg inn i kan ikke vi velge iallefall.
Gunnar har en mår i ur på Eikså, mens Nicolay har en i ur hjemme hos han ute ved Homestadvannet. Så nå må logistikken planlegges. Eikså måren kommer raskt ut for foxen Frøya, og Jon tar seg av skuddet der. Så er det vår mår her oppe da. Vi prøver Wilma først, og hun går inn - virker interessert, men markerer ikke med lyd. Vi prøver Frøya, som går mye dypere, og markerer med lyd. Vi jobber som noen helter i ura, men innser at her må vi bruke tid. Frøya kiler seg fast, og vi får et himla strev med å få henne løs mellom steinblokkene. Men hun er tøff den dama. Vi fortsetter med jobben, da Gunnar plutselig sier han var ute i åpningen. Like etter kom den farende ut, rett mot meg på en meter, oppi ei lita bjørkeklynge før den fortsetter videre. Valmeten svinges og pekefingeren krummes på riktig tidspunkt..... Videre til Homestadvannet...her møter vi en stor stein måren har gått under. Dagens fineste sted å ha en mår i ur i alle fall. Nærmest åpent rundt, kun noen eldre eik og furu. Tyskervalpen til Nico slippes inn, ingen lyd, helt stille. Men så er det bare sekunder før skogens skygge kommer som skutt ut fra steinen. Mange pekefingre krummet seg samtidig, måren opp opp i ei furu... Kruttrøyken hang i lufta som ei tåke lenge etter det hadde stilnet. Vi rusler fornøyde hjem i den fantastiske vinterkveldssola.

Simen ble med på den siste måren idag. En kommende jeger på sporsnøen :-)

Frøya med dagens første mår på Eikså.

Skogens skygge

Mårspor er artig å følge på....

Denne uka har det vært fokus på sporsnøen, og da helst måren. Tirsdagen ble litt annerledes enn planlagt. Spor etter måren krysset veien ved Apeslandskrysset da jeg kjørte Anna i barnehagen. Drømte selvsagt om en reprise av dagen før. Men plutselig måtte Liv M i et møte, så jeg ble værende hjemme med Gabriel. Klokken ble 13.30 da jeg kom meg ut, noe som er helt håpløst forsøk i seg selv, men jeg tar det som en treningsøkt. Jeg hiver meg på sporene, og etter en time er den ringet inn, og kl 15 er den i ur. Nicolay og jeg forsøker oss før mørket. Vi ser ingen mår mens vi jobber for harde livet i ura, men da vi gir oss og går nedover heia med lommelykt, ser vi at vi har fått den ut. Men måren har lurt seg ut i vintermørket...jaja, sånn er det.

Onsdag var det fortsatt streng kulde. Helge gikk den vanlige runden, men ingen spor etter rovdyr. Vi vet nå om bare en mår, og fortsatt ingen i det vanlige området vårt på 1,5 uke. Om kvelden kom det nytt snøfall, og torsdag var Helge og jeg ute. Vi fant spor etter tirsdagens mår ved Bjørnestølkrysset på hovedveien, og jobben startet. Jeg lå og krøp, klatret og hang i noen forferdelige fjell, og kunne konstatere at her lå måren. Da jeg skulle ta en runde til så jeg at måren, mot normalt, hadde flyktet..... da la jeg på sprang etter, og kostet på det jeg kunne. Kom til en 10 meter høy skrent.... "jaja, kan måren, så kan jeg" og kastet meg ut. Like etter måtte måren forsvinne inn i ei ur. Nicolay og Helge kommer også. Vi har jo som vanlig med hundene - jeg med Wilma, og Nicolay som har tysk terrieren Minni. Minni er bare et år, og har såvidt vært med på dette. Dessverre fikk ingen av dem til noe som helst, og uansett hva vi gjorde ble måren værende i ura. Sånn er gamet, og det er jo en del av denne jakta. Det skal ikke bare være å hente måren ut av disse sørlandsurene. Men moro er det å gå de inn. Eller løpe i noen tilfeller :-)

Toårsmåren

 Helge M, Helge G, Nicolay og Gunnar sammen med Wilma og Rika etter en vellykket mårjakt.

Etter snøen som kom i går var det igjen duket for å ut og prøve seg på sporsnøen. Gjennom natta hadde det snøen virvlet noe fryktelig i vinden, og kun på etternatta stilnet det her oppe. Da ville iallefall ferske spor være veldig nye. Så det var jo lov å håpe. Under frokosten kl 0730 viste gradestokken -10 kalde grader. Det passer utmerket at jeg kjører Anna til barnehagen en drøy time senere. Da sjekker vi veien for spor sammen, og i mørket ligger snøen som et teppe i fjernlysene. Helt perfekt. Nedenfor Apeslandskrysset stiger håpet for dagen brått..... måren har krysset nordover, og det er ikke et snødryss i sporene. Nede i kleivene har den mye tidligere på natta vært en tur over veien også.
Tilbake på heia, og man kan sette i gang jobben. Denne måren har vært som en skygge for oss, og dette er i alle fall andre sesongen vi kravler etter den... og det er bokstavelig talt mye kravling, for den har til stadighet kastet seg ut i fjellene mot dalen. Og lagt seg i noen hundremetersurer som har gjort det umulig for oss - så toårsmåren er vel et passende ord for den. Hvor mange kilometer jeg har etter den aner jeg ikke, men det er mange. Men idag gikk sporene innover på heia - heldigvis. Jeg startet å spore litt for å finne retningen, men det viste seg raskt at den hadde dratt retning Apesland, og krysset bilveien der inne. helge var også kommet, så da gikk vi i gang med å ringe inn sammen. Mest naturlig var å ta den vanlige runden min. Joda, nå var den i ringen, og vi skar av runden. Til slutt dro jeg over til Jordtjønna, der kom jeg på sporene igjen. Ikke mange meter senere ble det et sant kaos av spor. Å hjelpes for med spor. Store hardpakkete partier, vendinger på kryss og tvers. Ikke unaturlig har han knasket på en tiur her. Jeg må bare gjøre en ring, og telle som best jeg kan. Etter to runder med samme sum kan jeg konstatere at måren ligger i en liten dal, men å si akkurat hvor den har krøpet inn er komplett umulig. Det avtales med andre om når vi samles. Gunnar tar med seg foxterrieren Rika i tillegg til min Wilma. Så starter vi forberedelsene, og vi er enige i hvilken ur den sannsynligvis ligger i. Rika vil det imidlertid annerledes, og viser at den ligger i ura 10 meter ovenfor. Urokkelig går hun ikke med på vårt forslag. Vi omposterer og stoler på hunden. Losen er i gang, ivrig og vilter stresser hun måren, mens Gunnar arbeider i ura. Plutselig fyker måren ut, og opp i ei gran. Den blir sittende og se på jegerne på en kvist, men da kan vi ikke skyte av sikkerhetsmessige grunner. Så tar den seg hurtig oppover, og kanonaden starter. Måren faller til bakken, og jakta er over. Så følger den vanlige praten om hva som hadde skjedd......

Nå er dette mobilbildet ikke helt bra, men ikke alltid like enkelt å finne ut av mårens krumspring når det er som dette....

Sporsnø

Så kom det ordentlig sporsnø, og vi er selvsagt ute. I går hadde vi to mår i ur, og fikk en mår, mens den andre prøvde vi ikke på engang. Den ura var så stor at man måtte fått opp anleggsentreprenører for å kunne fått noe ut av det. Idag ringet jeg inn en mår, og Nico en rev. Jeg rakk ikke med opp til ham, og de ble også lurt av mikkel. Selv innså jeg at klokka gikk for fort til å gå inn alle vendingene etter mårens krumspring til å rekke å samle folk. Kjente også at forkjølelsen etter feberen i forrige uke sitter godt fortsatt. Med 15 blå og kalde grader i morges kjentes den kalde lufta. Og når man først går seg varm, for så å måtte begynne å telle på vendingene sier det sitt.....
Hadde spor etter to mår og en rev på økten idag, som ikke var mer enn ei drøy mil.

Sporsnø

Så kom sporsnøen vi har ventet på. Det har jo vært litt snø tidligere, men denne snøen var perfekt. Helge og jeg dro ut og skar av heia fra Mjåland og opp, ned bilveien, over til Finsådal, og Apesland til Lauvslandsmoen. Vi strevde med to rever som dro langt ut til Finsdal, ved Finsådal fant vi spor etter måren, og skar av fra Apesland mot Lauvslandsmoen. Der kom vi på dem igjen. Klevelandslia var sjekket, så nå var den i runden. Vi fulgte på, men dette var en langtraver, og klokka går jo som vanlig fort. Klokken passerte 15, da vi kom til et område på øvre Kleveland der den hadde gått på kryss og tvers. Jeg hadde på de første rundene sprunget meg veldig varm, og var våt av svette. Når vi nå måtte roe ned og telle alle vendingene tok frosten meg noe så inst i............... Jeg forsøkte å løpe meg varm igjen, men frosten var kommet for å bli ei stund i kroppen. vi innså at dette rakk vi ikke før mørket, med tanke på å hjem og hente hund og børse. Så da avsluttet vi for dagen. Etter en lang dusj, og omfavnelse av ovnen, fikk jeg varmen igjen utpå kvelden......

Torsdag var det ny dyst, men dessverre var snøen noe dårligere. Til tross for at det er innspurt i rådyrjakta, velger vi selvsagt bort de og satser på rev eller mår. Idag finner vi heller ikke mye spor, og frykter det er dårlig med mår og rev i terrenget. Vi finner et revespor som er fra etternatta. men sporene er ikke helt gode. I håp om å finne noe nyere går jeg noen runder til. Det begynner jo selvsagt å dryppe fra trærne også....Men dette å finne noe nyere spor var visst ønsketenking. Helge har andre gjøremål siden vi ikke fant noe nyere. Så jeg velger å gå en tur med Cora. Hun merker definitivt lukt, og sporer noen meter om gangen sånn innimellom. Ellers er jo alt annet også nytt. Så mye må jo utforskes for en valp. Vi fulgte på et stykke, før hun syntes det var nok.

Måren i Styggedalen

Gjengen samlet etter vellykket jakt - godt skodd med både parson terrier og tysker.

Sporsnøen som kom forsøkte vi å utnytte best mulig. Dessverre skrantet jeg etterhvert med magevirus, og ble fullstendig immobil. Så oppdateringen kommer en god del på etterskudd.
Vi har lenge visst om en mår som har holdt seg på Apesland - like innenfor huset til godseigar Holm. Og x antall dager uten spor, så kom den endelig inn igjen. Det har etterhvert vært lite merker av både mår og rev her i området.
Men vi fikk raskt kontroll på den. I en ur helt i enden av Styggedalen. Like før den hadde lagt seg inn for dagen, hadde den tatt en stor tiur, og hatt seg et herremåltid.
Vi samlet gjengen, med hunder og satte i gang. Denne dagen hadde vi faktisk to hunder til rådighet. Wilma imponerte med å markere hvor i ura måren satt, nesten ummiddelbart hun ble sluppet. Mens tyskeren ikke markerte den så raskt, hadde den mer pågangsmot og skviset seg inn i ura. Etterhvert fant også den ut av mårens gjemmested. Wilma derimot ville ikke stupe inn i ura - sånn sett mangler hun ennå en god del der. Men hun er utrolig til å markere i hvilken del av ura måren sitter. Man må kunne lese henne, for hun er selvsagt helt taus - heldigvis! Hun er ganske trang, og må være nærme dyret før hun gir lyd. Noe som er veldig bra synes vi.
Vel, vi måtte jobbe, og stikke for å stresse måren. Så etter en stund kom den byksende ut, og to raske skudd stoppet flukten.

Helge og Gunnar "graver ut" ura fra snøen. Med disse snømengdene er ikke arbeidet bare å gå inn måren. Noen ganger forsvinner bare sporene i snøen....Dette gjør arbeidet i ura mye vanskeligere. Så for å få litt bedre oversikt graver vi oss ned i enkelte områder av ura, og gjerne lager noen ganger for hund og mår.

Gjengen samlet rundt mårura!

Nicolay, Helge, Kim, og Gunnar med Wilma

Da var det dags for en jaktoppdatering igjen. Siden torsdag har det vært sånn passe sporsnøforhold, men det er dessverre lite rovdyr i forhold til snø. Det er kjedelig for både to og firbeinte jegere. Første mårsporet disse dagene fant Helge i går. Jeg var på jobb, og kunne ikke hjelpe. Han gikk da på den til mørket uten å gå den inn. Idag hadde jeg revespor for første gang på denne snøen. Etter å ha vært på jobb fram til lunsj klokken 12, ville jeg ha en tur på heia. Det har kommet mye fin løssnø oppå den gamle skaresnøen. Trærne bærer mye snø, det er overskyet med enkelte snøfnugg dalende lett ned. Gradestokken viste minus 10 tidligere, men har nå krøpet opp til minus 6.
Helge kom opp og vi dro ut. Reven hadde gått ned på hovedveien og fulgt denne. Da sa vi fra oss den jobben. Måren kunne vel være i området, så vi dro inn på runden vår. Da kom vi på et spor fra en annen mår enn gårsdagens, og jobben var i gang. Klokken 14 var den ringet inn, og kort etter hadde vi en del spor inn og ut fra ei ur vi tidligere har skutt mår i. Vi telte sporene, og ringet inn ura... Joda, her ligger den. Da dro vi hjem for å skifte, hente børse og hund, og samle gjengen. Denne måren har jeg hatt i ur før i vinter. Da bommet en kompis, så nå var det tid for revansje. Vi drar ut ca kl 16, og følger skiløypa vår innover heia.
Wilma markerer raskt godlukt, og jobber bra i ura. Gunnar, Kim og Nicolay har kommet til, og vi står klare til å ta imot måren. Han sitter tydeligvis godt inni ei sleppe, så jeg må starte å jobbe i ura for å hjelpe Wilma. Så kommer den, faktisk ganske rolig. Skudd drønner, og jakta er over. Fornøyde glir mårgjengen - på ski av ymse slag - hjemover i løs, fin puddersnø..........

Eleven og læremesteren....sammen med måren og Wilma:-)

Gunnar er den som viste meg kunsten med mår og revejakta på sporsnøen i mine yngre dager. 12 -13 år gammel gikk jeg inn reven alene, og Gunnar stilte opp med hund og folk. Det er moro når vi fortsatt møtes vinterdager i ura.

Apeslandsmåren på bittelillejulaften!

Helge, Nicolay og Simen med måren i Apeslandskrysset. Selvsagt var ikke kameraet med, så det ble et bilde med mobilen. Wilma var ikke tilstede da bildet ble tatt:-)


Onsdag var vi på ny ute på sporet av mår. Vi har hatt veldig god gang på sporingen i år. Men det blir ikke alltid fangst, spesielt når vi bruker noen dager etter en som bare liker seg i tretoppene inni store granholt. Men sånt må man regne med. Vi har gått inn flere i år, og til tross for mye gammel snø, vet vi å utnytte fersk og fin sporsnø, og i det lengste holde rundene oppdatert for nye spor, slik at vi har kontrollen. Onsdag hadde jeg spor inn i terrenget i Klevelandslia, jeg satte Helge i gang på sporene mens jeg skar av ved Apesland. Vi hadde ikke mye tid på oss siden vi hadde brukt formiddagen i tidligere dagers runder. Men utpå dagen gikk vi den inn i ur inne i kanten av Småtjønnene. Wilma gyver løs, og har kontroll på hvor den ligger. Etter en del arbeid kommer den ut, og den blir liggende rolig etter få meters flukt.

Vi synes det ser positivt ut med bestanden, og vet om flere på heia her. Det går jo sånn sett ut over annet vilt også da, og vi har blant annet funnet noen storfugl som har blitt overlistet av den dyktige jegeren. Men de må jo ha mat de også. Rev ser det dessverre ut til å være lite av i år. Men noen er det alltids å jakte på.

Oppdateringer har det vært så som så med i høst...men men. Det får bli litt rabling av og til ser det ut til. Kameraet har jeg vært ekstrem til å glemme i høst.

Vi er i gang.....

Per fikk testet egenskapene sine med hagla, og innfridde med et kjempeskudd på en nær sagt flygende mår. Som vanlig er Helge og Nicolay med. Men for første gang traff sporsnøen under guttejaktuka, så da møtte godseigar Tor opp sammen med Sigmund og Arild. Foran er bestevennene Simen og Wilma.

På disse to dagene har jeg gått inn to mår og en rev, så det ser ut til at time etter time med trening i sommerhalvåret har gitt resultater. Og heldigvis ser det ut til å være noe mår på heia i år. Det synes både Helge og jeg er kjempemoro:-)

Mår i ur!

Dina, Helge og jeg - tre fornøyde mårjegere....

Selv om snøen har lavet ned i store mengder ligger vi ikke på latsiden av den grunn når det gjelder jakt. Å ut med harehund har nærmest vært nytteløs, så både Lita og Ekko har vært i ro, med unntak av et slipp med Lita. det endte i grunn med at hun hadde nok med å komme fram. Ser ikke ut til at det har vært mange dyr i bevegelse i skogen heller. I helgen fant vi ikke et spor etter rovdyra på grunn av snøfall. Ei heller forrige uke med unntk av fredag. Da rundgikk Helge to rever, men disse gikk hele dagen - ble likevel en fin los med en støver vi har til dette formålet.

Mandag krysset det endelig en mår på veien igjen, trolig den samme som sist, og den eneste her i mitt terreng. Også rev er det lite av...men men. Har nok betydd endel at vi i flere år har skutt jevnt og trutt av disse dyrene, med snitt på 12 per sesong, og 19 på det meste for 3 år siden - alle på sporsnø - fellefangst blir litt for lettvint og det har vi sluttet med.

Måren i går lever fortsatt, da det drysset for mye fra trærne.

I dag derimot ble det annerledes. Helge hadde ingenting her på heia, men Nicolay tok seg en tur før arbeid i morges på vestsida av elva her i Laudal.....og fant mårspor. En skikkelig ranglefant som likte å gå langt om natta. Men Nico fant ura den lå i til slutt.

I 1530 tiden, etter jobb trasket vi inn på skiene mot ura, en stor steinblokk. Vi postet ut, jeg på toppen, de to andre nede i bunnen....og slapp terrieren. Etter litt tid markerte Dina godlukt, selv om hun ikke fyller året før til sommeren. Nico fant en pinne med og stakk som en gal for å gjøre måren nervøs, slik at den vil flykte ut. Ingenting skjedde....den lå nok godt her inne. Skulle det gå i vasken igjen? Vi fortsatte i god tro ei stund til. Plutselig hører jeg noe graver i snøen 1,5 meter bak meg, hva i all verden.....jeg stod jo 10 meter fra de andre i alle fall. Og der dukker plutselig hodet til måren opp.....jøss! Hverken Nico eller Helge kunne se hva som foregikk. Jeg stod med hagla i hoftestilling, og trakk av. det var som å slokke et lys - måren skjønte aldri hva som skjedde. Jeg tenkte å si ups jeg slapp visst et skudd til de andre.....men da jeg så uttrykkene deres over at det smalt og jeg holdt børsa nede kunne jeg ikke annet enn å le - det er de største spørsmålstegnene jeg noen gang har sett, med kulerunde øyne. Helge trodde jo jeg var gal der jeg stod med børsa nede, og lurte på om det hadde klikket for herr Birkeland ( skjøt jo selvsagt bort fra dem - sikkerheten i denne jakta er viktig). Jeg lo så jeg fikk ikke sagt noen ting, og de skjønte ikke mye, men skal si det ble reaksjon da jeg løftet opp måren. Men æra skal Nico ha, det er jobben å finne dem som er arbeidet i denne jakta. Skytteren kan jo bare peke med hagla....

Fornøyd dro vi tilbake til bilen......

Helge og Nicolay gjør seg klar, Helge posterer og Nicolay skal jobbe med hunden i ura.

Nicolay Mønsås og Helge Mjåland er godt fornøyd med dagens fangst.

Her kom den gravende ut av snøen, minst 10 meter borte fra der Nicolay stakk med pinnen, og hunden jobbet. Børsepipa i forgrunnen er plassert slik avstanden var - ikke mye spredning

Dette var tysk terrieren Dina sin første mår. Ikke rart hun er kry når hun fyller 1 år først til sommeren.

En liten kar, men jammen kan de gå langt på ei natt