Denne uka har det vært fokus på sporsnøen, og da helst måren. Tirsdagen ble litt annerledes enn planlagt. Spor etter måren krysset veien ved Apeslandskrysset da jeg kjørte Anna i barnehagen. Drømte selvsagt om en reprise av dagen før. Men plutselig måtte Liv M i et møte, så jeg ble værende hjemme med Gabriel. Klokken ble 13.30 da jeg kom meg ut, noe som er helt håpløst forsøk i seg selv, men jeg tar det som en treningsøkt. Jeg hiver meg på sporene, og etter en time er den ringet inn, og kl 15 er den i ur. Nicolay og jeg forsøker oss før mørket. Vi ser ingen mår mens vi jobber for harde livet i ura, men da vi gir oss og går nedover heia med lommelykt, ser vi at vi har fått den ut. Men måren har lurt seg ut i vintermørket...jaja, sånn er det.
Onsdag var det fortsatt streng kulde. Helge gikk den vanlige runden, men ingen spor etter rovdyr. Vi vet nå om bare en mår, og fortsatt ingen i det vanlige området vårt på 1,5 uke. Om kvelden kom det nytt snøfall, og torsdag var Helge og jeg ute. Vi fant spor etter tirsdagens mår ved Bjørnestølkrysset på hovedveien, og jobben startet. Jeg lå og krøp, klatret og hang i noen forferdelige fjell, og kunne konstatere at her lå måren. Da jeg skulle ta en runde til så jeg at måren, mot normalt, hadde flyktet..... da la jeg på sprang etter, og kostet på det jeg kunne. Kom til en 10 meter høy skrent.... "jaja, kan måren, så kan jeg" og kastet meg ut. Like etter måtte måren forsvinne inn i ei ur. Nicolay og Helge kommer også. Vi har jo som vanlig med hundene - jeg med Wilma, og Nicolay som har tysk terrieren Minni. Minni er bare et år, og har såvidt vært med på dette. Dessverre fikk ingen av dem til noe som helst, og uansett hva vi gjorde ble måren værende i ura. Sånn er gamet, og det er jo en del av denne jakta. Det skal ikke bare være å hente måren ut av disse sørlandsurene. Men moro er det å gå de inn. Eller løpe i noen tilfeller :-)
No comments:
Post a Comment