Mår i ur!

Dina, Helge og jeg - tre fornøyde mårjegere....

Selv om snøen har lavet ned i store mengder ligger vi ikke på latsiden av den grunn når det gjelder jakt. Å ut med harehund har nærmest vært nytteløs, så både Lita og Ekko har vært i ro, med unntak av et slipp med Lita. det endte i grunn med at hun hadde nok med å komme fram. Ser ikke ut til at det har vært mange dyr i bevegelse i skogen heller. I helgen fant vi ikke et spor etter rovdyra på grunn av snøfall. Ei heller forrige uke med unntk av fredag. Da rundgikk Helge to rever, men disse gikk hele dagen - ble likevel en fin los med en støver vi har til dette formålet.

Mandag krysset det endelig en mår på veien igjen, trolig den samme som sist, og den eneste her i mitt terreng. Også rev er det lite av...men men. Har nok betydd endel at vi i flere år har skutt jevnt og trutt av disse dyrene, med snitt på 12 per sesong, og 19 på det meste for 3 år siden - alle på sporsnø - fellefangst blir litt for lettvint og det har vi sluttet med.

Måren i går lever fortsatt, da det drysset for mye fra trærne.

I dag derimot ble det annerledes. Helge hadde ingenting her på heia, men Nicolay tok seg en tur før arbeid i morges på vestsida av elva her i Laudal.....og fant mårspor. En skikkelig ranglefant som likte å gå langt om natta. Men Nico fant ura den lå i til slutt.

I 1530 tiden, etter jobb trasket vi inn på skiene mot ura, en stor steinblokk. Vi postet ut, jeg på toppen, de to andre nede i bunnen....og slapp terrieren. Etter litt tid markerte Dina godlukt, selv om hun ikke fyller året før til sommeren. Nico fant en pinne med og stakk som en gal for å gjøre måren nervøs, slik at den vil flykte ut. Ingenting skjedde....den lå nok godt her inne. Skulle det gå i vasken igjen? Vi fortsatte i god tro ei stund til. Plutselig hører jeg noe graver i snøen 1,5 meter bak meg, hva i all verden.....jeg stod jo 10 meter fra de andre i alle fall. Og der dukker plutselig hodet til måren opp.....jøss! Hverken Nico eller Helge kunne se hva som foregikk. Jeg stod med hagla i hoftestilling, og trakk av. det var som å slokke et lys - måren skjønte aldri hva som skjedde. Jeg tenkte å si ups jeg slapp visst et skudd til de andre.....men da jeg så uttrykkene deres over at det smalt og jeg holdt børsa nede kunne jeg ikke annet enn å le - det er de største spørsmålstegnene jeg noen gang har sett, med kulerunde øyne. Helge trodde jo jeg var gal der jeg stod med børsa nede, og lurte på om det hadde klikket for herr Birkeland ( skjøt jo selvsagt bort fra dem - sikkerheten i denne jakta er viktig). Jeg lo så jeg fikk ikke sagt noen ting, og de skjønte ikke mye, men skal si det ble reaksjon da jeg løftet opp måren. Men æra skal Nico ha, det er jobben å finne dem som er arbeidet i denne jakta. Skytteren kan jo bare peke med hagla....

Fornøyd dro vi tilbake til bilen......