Så var det tid for combokameratenes årlige eventyr, denne gangen gikk turen til Kviteseid i Telemark. Årets combokamerater var Per, Terje, Enis Geir og meg. I år ville vi få turen til å sammenfalle med jaktstart, og forhåpentligvis bra med harekull å jage på....
Vel framme mandag kveld var det jo som vanlig noen sosiale timer, og informasjon om landskampen mellom dunker og finne. Dette skulle bli moro....ja, så skulle vi jo jakte litt fugl innimellom.
Vi våkner til perfekt oppholdsvær tirsdag morgen, Geir og jeg hiver oss ut kl 6, mens de andre hviler øyelokkene bittelitt til. Jeg har dessverre valgt en del av terrenget hvor vi ikke finner fot før midt på dagen, og da styrter regnet ned. Foten var såpass dårlig at det kan godt være haremøkka hun vifter på med halen. Geir får imidlertid ut haren med en gang, og får like etter en gylden sjanse til ta ledelsen i landskampen, men dessverre for han er han for glad i mat, og har prioritert å stappe brødskivene i trynet fremfor å stå klar med hagla. Mille får etterhvert dødtap, og den neste foten uteblir uttaket. Ettermiddagen er regnfull, og vi tar en pause før det blir en liten tur etter fuglen.
Onsdagen møter oss med et kraftig regnvær kl 6 om morgenen, og som holder stand utover dagen. Ikke nok med det, så henger tåka tett over terrenget. Hverken Cora eller Mille finner fot i terrenget Geir var dagen i forveien. Denne dagen var det nok det greieste å være hundefører, for jeg hørte noen rykter om combokamerater som satt å hvilte med jaktradioen på i bilen.
Ettermiddagen blir fin, og vi tar en tur etter fuglen, og ser 14 skogsfugl.
Torsdagen er perfekt, og kl 6 er vi på vei ut i klarvær, vindstille og fin kjølig septembermorgen her på 800 moh. Skogbunnen er fuktig, solstrålene får vanndråpene i gress og trær til å blinke. Og orrhanene spiller den fineste septembermusikken. En perfekt morgen. Begge hundene kommer i fot, og begge hundene tar ut hver sin hare like etter. Begge disse harene drar ut noe etter noen runder. En hare blir sett i veien, men ikke for skudd. Cora forblir utenfor hørehold, men jeg kan se på astroen at hun har tap. Mille får dødtap på veien.
Etter etpar timer uten signal fra Cora vil jeg prøve å finne henne. Per og jeg kjører inn i terrenget retning der vi regner med hun er, og nå har hun kommet langt ut, og jeg mistenker et annet losdyr enn hare. Så skjer jo det som gjør stemningen laber. Signalene faller helt ut, og en annen hunds signal mistenkes etterhvert å ha tatt over, ellers må Cora plutselig ha fått vinger, og en skikkelig kraftig motor. Videre skjer det at vi finner henne ikke, og må bare satser på at hun kommer tilbake til hytta.
Laber stemning...
Cora kommer ikke tilbake, hverken i løpet av ettermiddagen eller kvelden. Jeg leter frem til mørket, er oppe flere ganger om natta. Men ingen Cora.
Fredag morgen starter med leting. Det er bare Terje og meg igjen på hytta. Han dimitteres, og jeg bruker dagen på leting og atter leting. Men til ingen nytte. Politi, grunneier, jegere og naboer varsles. Og nå får jeg bare vente i håp om at telefonen ringer og at det er gode nyheter. Dette er jo fullstendig utypisk Cora, så jeg sitter med en kjip følelse. Maken til uflaks, nå som jeg virkelig tenkte å kjøre henne hardt utover høsten. Så sitter jeg her uten harehund..... Vel, man får håpe hun kommer til rette etterhvert....
Geir disket opp med en skikkelig combolunsj onsdagen. Terje venter spent på en smaksprøve
No comments:
Post a Comment