Siste 1 - 2 uker gikk han bare løs ute også. Han hadde noen få rusleturer bortover veien, men lå for det meste bare på plenen, og var helt utslitt.
Vi brukte siste tiden til å kose veldig mye, og spesielt Anna var veldig kjærlig og omsorgsfull denne tiden. Det som kjennetegnet Ekko hjemme, nettopp som humørspreder og alltid godt humør og lynne beholdt han til de grader.
Så bestemte jeg meg for det uunngåelige valget. Vi har alltid sagt at så lenge han ikke har smerter vil vi gjøre det vi kan for å ha han hos oss. Nå merket vi at han ikke hadde et verdig liv lenger, men hadde det tydeligvis ikke vondt. Siste to dager ville han imidlertid ikke kose så mye. Han falt ned trappa inne, men godgutten som han var, så sto han der og logret i bunnen da vi kom løpende til... Jeg valgte å sove sammen med han de siste nettene og fulgte ham ned trappa når han labbet ut av rommet.
Fredag 3. august hadde jeg satt av tiden.... visste med meg selv at jeg måtte ha noen timer alene i denne anledningen.
Klokken 1130 tok jeg på meg jaktklær, fant fram peileren. Og man kan snakke om jaktlyst....en hund som ikke hadde spist noe på to uker, kom hylende, og hoppende som vanlig når vi skulle ut på jakt. Intet mindre enn imponerende i den formen han var i. Det var nok det siste av krefter han tok ut også.... Vi ruslet ut i retning mot Solhei, hvor han har hatt utallige uttak, og runder på haren. Vi rusler i meget rolig tempo, og han lunter bare etpar meter foran meg. Han er helt utkjørt. Vi setter oss ned og mimrer om jakt og mye moro.
Ekko døde kl 12.40
Takk for gode minner, Lillegutt!
Innlegget vil bli oppdatert med litt mimring/bildeserie av Ekko og jegere som har betydd mye for han gjennom årene......
Innlegget vil oppdateres ytterligere, hvor jeg vil skrive om mange interne ting mellom Ekko og meg....sånn at jeg kan huske på de fremover. Sikkert ikke så himla interessant for andre. Men vil ikke glemme de. Ekko betydde så altfor mye for meg til det......
2 comments:
Vil takke både du og Ekko for de flotte turene vi hadde sammen, spesielt godt husker jeg turen vi hadde til Nissedal da vi konkurrerte litt om antall felte harer, og selvsagt vil turen til skrelia aldri glemmes, 4 harer hadde Ekko ute denne dagen.
Det å miste en god og trofast jaktkamerat er noe av det værste man kan oppleve. Men samtidig var dere heldige som fikk oppleve å eie en slik fantastisk hund i så mange år. Krysser fingrene for at du etterhvert får den en arvtaker, selv om aldri noen andre vil kunne overta den plassen han hadde.
-Espen-
Tusen takk for fine ord, Espen. Ja, jeg husker godt de turene, og mange andre av alle turene vi hadde. De står sterkt. Som du sier, så var det virkelig tunge dager dette. Og uten tvil den tyngste turen jeg har hatt på heia noen gang..... Men ufattelig mange gode minner hjelper, og utrolig glad for å ha hatt en hund som Ekko. Ingen kan nok fylle hans plass nei, men håper på noen gode år med Cora fremover....
Post a Comment