Bukkefall

 Der er bukken, Wilma fant han, sier Anna.


Etter at 6 takkeren falt har 4 takkeren overtatt i området, og vi har sett den jage rundt på geita. Så har den gått og koset seg i kjøkkenhagen. Har hatt noen planer om å ut etter den, men det har liksom ikke blitt noe. I morges var egentlig planen å ut med Cora, men med en bukk som vandrer få meter fra hundegården rett som det er, så kan  man lure litt på om man ønsker å friste en unghund som ikke har begynt å jage ennå.... Så det ble bukkejakt i morges da. Og plutselig var den der.....Den gikk rolig bak noen busker og trær på 50 meter. Jeg så for meg ei glenne, og løftet rifla forsiktig klar for skudd. Plutselig vinkler den bak krattet, og jeg ser for meg ei fin åpning. Men nei, den bråsnur...fanken...fikk den et drag av meg tro? Den går litt tilbake og går rolig i retning den første glenna jeg så meg ut. Holdet der er 20 meter, og jeg står klar på frihånd. Bogen kommer klar, dog noe skrå vinkel. Skuddet drønner, og bukken gjør et harli byks og tar avsted. Den er tydelig truffet, for det var ikke det jeg kaller elegant rådyrbyks bortover ei slette. Men inn i tetta tok den. Jaja, ettersøkshunder har vi i valdet, men anså det så sikkert at den bør ligge i nærheten at jeg heller henter Wilma. Ikke at hun har vist gode takter de siste gangene, men likevel...... På skuddplassen ligger vel omtrent halvparten av lungene igjen, og stedvis er det rene stien å følge. Wilma er i sitt ess og er stødig på sporet uten å nøle. Etter 70 - 80 meters sporing ligger bukken foran oss. En vellykket sporing, og Wilma får sin fortjente belønning i form av ragging og herjing. Anna måtte jo selvsagt være med på jakt, og det var veldig stas.........

Årets første slipp

Så var det igjen lov å slippe hundene på heia. Og nå som Ekko er borte må jeg si at det var en litt merkelig følelse at det ikke var han som skulle få lufte seg første slippet i årets sesong. Men nå skal Cora få muligheten til å utvikle seg. I vinter var hun ikke moden nok for oppgavene, så dette er som å starte med en valp, selv om hun er 12 mnd. Så hun skal få lov til å kose seg, leke og tøyse en stund. Jeg drar ut kl 0530, det er stille og fint, sola er i ferd med å komme over åsen, og det er duggvått gress. Hun liker friheten, og vi drar inn mot Solhei. Muligens merker hun noe etpar steder, men det meste går i å løpe litt, snuse litt, og ellers kose seg. Blir nok endel slike turer fremover. Jeg kobler kl 8, for å dra på jobb. Var greit å få luftet oss litt iallefall....

Bukkejakttradisjonen....

Så var det et drag av høststemning igjen...bukkejakta er i gang. Det vil si at det er sommertemperatur og sol i kveld, så høststemning må vi nok vente litt mer på.....Som vanlig kommer Andreas opp til meg, men vi tar det hele med ro, og drar ikke ut før klokka runder 21 fredagskvelden. Andreas ser tidlig en sekstakker, og begynner smygingen. En stund har han den i sikte, men føler holdet er noe langt. Han smyger ennå noen meter. Men vel framme så er bukken borte. Jeg har lagt meg til i lyngen, og etter en halvtime hører jeg det knekker en kvist. Like etter hører jeg enda en kvist som knekker. Jeg snur meg, men ser ikke noe bak. Idet jeg vender meg tilbake glir bukken ut av granene. Hvilken av de er det tro.... Bukken stopper, før den jafser litt gress. Rifla er i stilling. Den går noen meter, før den igjen stopper. Trådkorset ligger på bogen skrått på høyresiden. Skuddet bryter stillheten, og jager samtidig bort tusen mygg. Bukken går ned i smellen. Fin start på høsten og jakta dette!

En trofast og god bestevenn er borte.....Takk, Ekko

Natt til 5. juli ble Ekko plutselig syk. Han kastet opp svært mye, og neste dag var han slapp og dårlig. Dette vedvarte, og jeg dro til veterinær for å sjekke dette. Han hadde da ikke spist noe særlig og begynte å se virkelig klein ut. Blodprøvene viste leversvikt med skyhøye verdier. Årsaken er uviss, men han ble behandlet med antibiotika for infeksjon eller forgiftning. Jeg må innrømme at jeg fryktet det var verre enn som så. To ettermiddager lå han med intravenøs væske og antibiotika, og fikk også injeksjoner med antibiotika. I tillegg begynte vi hjemme med antibiotikakur i pilleform. Påfølgende helg kviknet han til noe, og fikk litt matlyst. Ikke kastet han opp noe som vi så heller. Og siden han lå inne mesteparten av tiden kunne man jo håpe.... Men etterhvert ville han ikke spise mer, og det lille han åt, var ikke det jeg hadde blandet inn antibiotika i. Om jeg knuste det og blandet i maten ville han ikke spise, og om jeg puttet småbiter i en pølsesnabb spiste han av og til litt pølse, men spyttet ut medisinen. Etterhvert ble han slappere og slapper, og veldig tynn.
Siste 1 - 2 uker gikk han bare løs ute også. Han hadde noen få rusleturer bortover veien, men lå for det meste bare på plenen, og var helt utslitt.
Vi brukte siste tiden til å kose veldig mye, og spesielt Anna var veldig kjærlig og omsorgsfull denne tiden. Det som kjennetegnet Ekko hjemme, nettopp som humørspreder og alltid godt humør og lynne beholdt han til de grader.
Så bestemte jeg meg for det uunngåelige valget. Vi har alltid sagt at så lenge han ikke har smerter vil vi gjøre det vi kan for å ha han hos oss. Nå merket vi at han ikke hadde et verdig liv lenger, men hadde det tydeligvis ikke vondt. Siste to dager ville han imidlertid ikke kose så mye. Han falt ned trappa inne, men godgutten som han var, så sto han der og logret i bunnen da vi kom løpende til... Jeg valgte å sove sammen med han de siste nettene og fulgte ham ned trappa når han labbet ut av rommet.

Fredag 3. august hadde jeg satt av tiden.... visste med meg selv at jeg måtte ha noen timer alene i denne anledningen.
Klokken 1130 tok jeg på meg jaktklær, fant fram peileren. Og man kan snakke om jaktlyst....en hund som ikke hadde spist noe på to uker, kom hylende, og hoppende som vanlig når vi skulle ut på jakt. Intet mindre enn imponerende i den formen han var i. Det var nok det siste av krefter han tok ut også.... Vi ruslet ut i retning mot Solhei, hvor han har hatt utallige uttak, og runder på haren. Vi rusler i meget rolig tempo, og han lunter bare etpar meter foran meg. Han er helt utkjørt. Vi setter oss ned og mimrer om jakt og mye moro.
Ekko døde kl 12.40
Takk for gode minner, Lillegutt!

Innlegget vil bli oppdatert med litt mimring/bildeserie av Ekko og jegere som har betydd mye for han gjennom årene......

Da ble det en bildeserie....Beklageligvis ble det ikke tatt bilder med digitalt kamera de fire første årene i Ekko sitt liv. Og sjeldent bilder under jakta i det hele tatt. Sitter og ergre meg over det, da det i den perioden skjedde mest - både uttelling på jakt og på prøver. Men det bringer likevel frem mange gode minner med en slik liten snutt.

Innlegget vil oppdateres ytterligere, hvor jeg vil skrive om mange interne ting mellom Ekko og meg....sånn at jeg kan huske på de fremover. Sikkert ikke så himla interessant for andre. Men vil ikke glemme de. Ekko betydde så altfor mye for meg til det......