Harejakt i Lervika

To kanonfornøyde gutter etter at haren var felt. Hvem som var mest fornøyd er vanskelig å si, men at Ekko var ute for å jakte er det ingen tvil om.


I går kveld avtalte Andreas og jeg at vi skulle prøve oss med Ekko etter haren hos han i Lervika. Nå er det så lenge siden det er felt hare for lillegutt at jeg ønsket gjerne å skyte ved første sjanse omtrent. Noe Andreas ikke var imot. Vi må jo jakte også, ikke bare fyre bål. Og når jeg så nærmere på det, så er det ikke felt hare for han siden november 2009. Så idag skulle det jaktes...
Vi møttes i tunet hos Andreas utpå morgenen. Tåka lå fortsatt ganske tett, men begynte å forsvinne i skarpe solstråler, med en sommerlig temperatur på over 10 grader. Idag skulle vi prøve en annen del av terrenget han disponerer - Skogheia. Her er det sett en del harer de siste årene, og skal huse noen stykker.... Vi slapp Ekko, og var svært optimistiske på rask fot, los og dot. Men tiden gikk, og Ekko kom stadig inn etter søk. Ikke tegn til fot. Vi ruslet stadig videre i terreng som virket svært så innbydende; med både gamle jorder/slåtter, plantefelt, hogstfelt og blandingsskog. Han gjør et lengre søk, og vi gjør opp varme. Etter en stund kommer han inn. Klokken er 13.30, og han har unnagjort nær 1,5 mil. Da vises alderen, og kanskje de fire dagene i forrige ukene. For han vil ikke ut noe mer uten at vi blir med. Vi gjør en runde og tar retning bilen. Nå vil vi kjøre bort til Andreas og prøve det vanlige området. Klokka er rundt 14.30 og det drar seg raskt mot kveld om vi må gå en del for å finne fot, så vi kobler inn firehjulsdriften og klatrer oss opp en traktorvei for å vinne tid. Ekko slippes momentant, og vi rusler opp lia. Ikke lenge etter ser vi på astroen at han jobber intenst i et mindre område like ovenfor oss. Her kan utfordringen bli gjerdet som er satt opp for å holde dyr unna kristorn. Dette gjerdet er ikke lett å komme forbi, da det er to meter høyt, men for en hare er det bare å hoppe gjennom nettingen. En finskstøver må imidlertid bruke mer kløkt for å løse dette problemet. Men vi ser at han har løst gåten, og finkjemmer området. Tiden går, og Ekko står på. Han gir etpar støyt - nå nærmer han seg, og vi trekker opp i lia. Da vi står et lite steinkast unna han blant einer, kristorn og bjørk - på utsiden av gjerdet vel å merke....da brytes stillheten av et vanvittig beskrik. Han trår gassen i bånn, og det følger nye beskrik ut gjennom hele lia. losen blir etterhvert mer normalisert, og haren begynner å runde. Vi blir bare stående å poste i lia, selv om vi kanskje burde finne mer strategiske plasser. Men vi står i lia med femti meters avstand. Da kommer losen i full fres nedenfor oss på traktorveien, før den drar opp lia hundre meter bortenfor. Og selvsagt benytter haren seg av gjerdet for å riste av seg etterfølgeren. Men Ekko hadde andre planer, og gjennom gjerdet flere ganger stoppet ikke Ekko. Han hadde ingen planer om å slippe denne haren. Etter disse forsøkene skjønte haren at han måtte ta beina fatt, og dro ut i området der den først var etter uttaket. Den hadde tydelig ventet, for nytt beskrik kom midt i losen. Det begynner å mørkne, og vi har tydelig tenkt samtidig at vi får poste der den har kommet noen ganger. Det har vel gått en halvtime siden uttak. Jeg trår noen forsiktige steg, og plutselig svinger haren framfor en busk. Valmeten er raskt oppe i posisjon, haren bråstopper, og skuddet drønner ut over dalen. Så blir det stille - bortsett fra Ekko som fortsatt synger uti skogen. Han kommer noen minutter etter i fin los langs gjerdet. Og at han var fornøyd med harefall, er det ingen tvil om. Han tar haren på normalt vis, og rusler rundt med den, begynner å røske og rive. Han har tydeligvis vært på jakt han også. Både Andreas og jeg var veldig glade for å få en for han igjen.
Fornøyde rusler vi til bilen i mørkningen.
Tusen takk for turen!