Elgfall i Vestheia

Jaktlaget samlet: Sverre Gunnar, Reinert, Ådne, Einar og Per.


Tredje dagen hos Ådne skulle bli bra. Som regel her hjemme er det ikke mye styr med et elgfall. Men alt er på en måte helt annerledes i heia her borte. Terrenget minner slett ikke om elgterrenget vi har i Marnardal - mye fjell, ur og lyng, med bjørkelier, villmark uten traktorveier på kryss og tvers. Ikke er det vanlig drivjakt. Ikke bruker vi hund heller. Og med elgbestanden her i sør, skulle det tilsi at det ikke er mye elg her. Og hva er sjansen for å få ønsket dyr på post. I år var det ungdyr Ådne ville ta, selv om det var fritt dyr på kvoten. I fjor datt storoksen, så okser var fredet.
Jeg skvatt opp av loppekassa klokka 0600, og Per og meg dro fra Øyslebø 0700. Klokka 0800 møttes vi på Seland alle sammen. Idag var det Vestheia som skulle jages. Og det er et bra terreng, både for hjort og elg. Einar skal jage fra nord, og Ådne fra syd. Vi trasker i vei. Huff så varmt. Det er 6 plussgrader - helt tørt og svetten renner uten å anstrenge seg. Litt over 10 er jeg på post. Ulvangtrøya må av, og rimelig tørre klær nærmest kroppen på for å få det litt bekvemt. Vi sitter i vestlig retning og midt på heia for å dekke fra begge driverne. Jaget starter. Etter en stund melder Ådne fra:" 4 hjort er på vei vest, nordvest". Flott, det kan la seg høre. Straks etter melder han på nytt:" ukjent elg er på vei". Slett ikke verst. Jeg ser en flokk med småfugler flyr opp i horisonten - kan det være elgen som skremte dem? Jeg rigger meg klar. Ingenting skjer. Så, 2 skudd smeller med korte mellomrom. En 300 win magnum. Det er Reiner på naboposten. En elg har falt i Vestheia igjen. En liten kvige. Vi fortsetter jaget i tilfelle hjortene fortsatt er med. Ådne er nå kommet så langt at han svinger ikke tilbake som han bruker å gjøre, og vi sier oss fornøyd med dette for nå. Vi samles alle sammen ved elgfallet, og konstaterer at dette er helt etter planen hva Ådne ønsket seg. En liten kvige på drøyt 100 kilo. Vi tar en kaffepause og nyter jegerlivet foran byttet - jo det er mer spesielt når det felles elg her enn hjemme - ingen tvil om det. Smilet hos jegerne sitter som det skal. Vi flår elgen, henger den opp i talje på en stokk vi har festet på tvers av to trær, og vommer ut etter at skinnet er av. Et så rent slakt får man sjeldent. Viltposen trekkes over, og kjøttbæringen tar til på søndag eller mandag. Etter strabasiøse treklatringer må vi ha en liten matbit. Oi, det smaker godt med niste på heia etter en vellykket dag.
Per og jeg bestemmer oss for å ta en liten ettermiddagsøkt etter hjorten før vi rusler hjemover, mens de andre drar tilbake til bilene. Det blir ikke resultat ut av økten vår, men vi konstaterer at hjortebestanden her er formidabel. Spor og brunstgroper sier sitt. Vi tar på hjemvei godt fornøyde.


Legger til noen filmsnutter etter elgfallet. Jeg får dessverre ikke filmet noe når jeg sitter på post. Men men..... Litt stemning blir det jo.....

Jeg bytter med Per - måtte jo være med på et bilde selv.

Som tidligere nevnt, er jakta her litt annerledes enn det man er vant med hjemme hvor firehjulinger og traktorer kjøres helt til elgfallet. Vi har en traktorveistubb i et 7000 mål område. Da slakter vi på heia og bærer det enten hjem, eller til traktorveien, alt etter som hvor på heia fallet blir. I dag ble det slik at vi henger opp elgen på skauen i viltposen og kommer igjen i morgen for å partere og bærer 60 minutter til traktorveien. Så tar Ådne med traktoren inn. Vi får elgen opp i taljen mens vi flår den, for så å vomme ut. Med Reinert med idag og, går dette som en lek. Vomma tas ut mens den henger oppe. Dette kan han virkelig, og slaktet ute i heia her er like rent som på et slakteri.

Einar poserer med elgen til Reinert. Dette er egentlig Einar sin vante post i jaget på Vestheia, og mang en elg har falt for hans stødige hånd. Men i en alder av 88 år har han gått over til å bevege seg mer i heia og driver nå i de lange jagene her.