Beverjakt

Våren er jo en fin tid, selv om man ikke kan slippe hundene. Å sitte, eller smyge etter beveren langs et vann mens man hører orren spille er ikke å forakte. Det har selvsagt blitt noen småturer, men langt fra så mye som tidligere år. Har ikke fått somlet meg til å skrive om disse turene, men årets siste tur etter beveren er jo alltids en fin dag. Da har som regel våren kommet skikkelig i gang, og det i seg selv kan gi en fin opplevelse. 30. april er siste dagen, og ut måtte jeg. Jeg var veldig i tvil om hvor jeg skulle dra. Selvsagt valgte jeg stedet som tok lengst tid. Sent ute, og klar for en rask springmarsj innover heia..... Joda, klokka var allerede 2030, og jeg satte innover heia, i rask gange og småspringing. Etter å ha nådd toppen av en bratt stigning er jeg ganske så varm. En halvtime med dette tempoet begynner svetten å renne. Da hjelper det med en flott orreleik på veien. Så står jeg på toppen og ser nedover vannet. Lader rifla, og sjekker i kikkerten om den er ute. Ingen tegn til det, men det er tegn til at den holder seg her. Hytta ligger i en vik jeg ikke kan se fra min posisjon, så jeg smyger meg sakte nedover. Etter 150 meter rolig forsering i terrenget kommer jeg til vika, men en odde skjuler utsikten til hytta, noe jeg var klar over selvsagt. Jeg vil bort til den odden som er 80 meter foran meg, men aller først til en stein 10 meter fremme jeg kan skjule meg bak og eventuelt ta anlegg på. Så skjærer en stripe gjennom vannet.....beveren er ute. Den har ikke merket meg, og sjekker terrenget rundt hytte der inne. Typisk at jeg mangler de meterene til steinen. Hva skjer nå. Jeg huker meg ned og smyger meg rolig bortover uten å kunne se hvor beveren er. Vel fremme uten å ha hørt noe plask legger jeg rifla opp på steinen og sjekker. Jeg synes jeg ser noe som ligner blant stein og kvister, men er ikke sikker. Selv om jeg har et godt over middels kikkertsikte, er det ikke alltid like enkelt. Plutselig skjærer en stripe i vannet igjen som kommer fra vika. Er det to stykker, eller er det den samme? Jeg konsentrerer meg om den nye i alle fall. Den sirkler rundt og sjekker landområdet nøye. Så kommer den mot meg. Avstanden er vel 60 meter, og forholdene er fine. Men av prinsipp skyter jeg ikke bever på vann.... mest på grunn av at jeg vil ha med beveren, fordi det er godt kjøtt. Men også fordi det gir meg mer igjen av utfordring, og mer jaktfølelse. Å skyte en bever i vann blir altfor enkelt. Slik vil jeg ikke ha det. Man må ha litt spenning, og føle at man må gjøre en innsats. Så kommer den mot meg, vinden er gunstig, men hvis den passerer meg kan det bli verre. Jeg ser for meg at den kommer til å merke meg, og at jakta er over. Men plutselig svinger den mot land. Der er det ingen merker som tilsier at det er mat eller sted den oppholder seg særlig. Så om den går på land må jeg være kjapp før den eventuelt vil utpå igjen. Jeg følger den med trådkorset. Så kryper den opp på en lav stein i kanten. Trådkorset legges til rette, og skuddet drønner mellom fjellene. Skuddet sitter perfekt, og den går ned med en gang. Så tar den noen krampetak og glir noen meter uti vannet. Og der er det dypt vet jeg. Huff, nå synker den vel likevel. Jeg løper bort, tar tak i en lang gren og prøver å få den inn. Nærme land bobler lufta ut og den begynner å synke. Jeg kaster meg etter den og får tak. For å unngå mørket på hjemveien er det ikke mye tid å se på byttet, men det er ikke fruen i huset, så muligens vil det være bra med bever til neste år også. Fornøyd rusler jeg hjemover mens solen går ned bak fjellene......