Harejaktlaget i Gausdal

Søndag var det også duket for jakt med pokergjengen i Gausdal. Som i går var det Trond og jeg som stilte med hund - de samme som i går. Jeg var også i dag forberedt på å måtte vandre litt for å hjelpe på foten, men det kan jo være spennende. Og jeg er ikke redd for å gå litt.
Hundeførerne var vel de som var mest på hugget for å komme ut, mens resten av gjengen var av en eller annen grunn noe segen. Trond heiv seg ut alene klokka 0800, mens jeg ventet på resten. 1000 luntet vi ut. Etter 50 meter krysset et nytt harespor, og gjengen fyrte opp bål. Passet dem bra å roe ned nå. Jeg gikk innover på sporene med Lita. I dag var hun mer ivrig, og fulgte på videre opp lia. Den vinklet og rundet på myrer og i li, før den satte kursen videre opp mot en topp. Så krysset den isen på et vann, men kom tilbake igjen. Så forsvant Lita og jeg satte meg til. Etter en time, og fortsatt ikke los, kom hun tilbake. Jeg fulgte på, men nå begynte det å bli vanskelig. Sola stod høyt og tinte snøen som det skulle vært påske, mens i skyggen frøs det på til skare. Vi snirklet oss opp mot en veldig høy topp i sakte tempo, for det var vanskelig for både hunden og meg. Virket som foten satt dårligere nå. Vel, sånn er det med uerfaren hund. På toppen kunne jeg se gjengen ved bålet noen hundre meter borte. heldigvis var haren kommet mer tilbake i deres retning. de lo og vitset på radioen om å slippe ut noen harer slik at det ble los. Muligens de syntes hundeførerne trengte hvile. For Trond slet også i dag. Haresporene vinklet fram og tilbake ned lia fra den høye toppen, med mange vendereiser. Så nå følte jeg den snart måtte sitte her et sted. Den hadde kursen mot ei steinur, og på toppen stod jeg å speidet, mens Lita søkte rundt. Ingen utspor å se. Jeg hoppet ned, og kikket møysommelig. Plutselig ser jeg den sitter under en stor stein, og kaller opp de andre. de er ikke overrasket, og kommenterer at dette er vel en simpel sak for en mårjeger...."hva skal du med hund, du finner jo haren enkelt selv....." Jeg husker heldigvis kameraet, tar noen bilder og nyter synet av det fine dyret. Så roper jeg på Lita og går mot haren......men vil den ut? Neida, den sitter like godt. Jeg bøyer meg ned og tar tak i Lita for å få henne ned i hullet der den sitter. Den flytter litt på seg med hodet vendt innover, og jeg tenker på om det er den slagen som bare kunne krype lenger inn og aldri vil ut. Glemmer meg bort og mister litt grepet på Lita, og så pirker jeg borti haren for å gjøre det jeg kan for å få gang på den. da blir det liv..... den farer inn i ura, og kommer som et prosjektil ut på andre siden. Dette var jo morsomt da....ikke hver gang man bokstavelig talt må sparke dem ut som vi sier. Og det er jammen ikke enkelt for hunder uten erfaring med slike harer. Dessverre fikk ikke Lita sett den, men tar sporet momentant, og hiver seg etter. Det ser imidlertid ut som det er svært lite lukt et stykke, noe som ikke er unormalt når man støkker dem slik. Men vi mente jo at vitringen ikke var av den beste både Trond og meg. Så blir losen stødigere, og det går mot toppen av heia, og ut av hørehold. Jeg drar etter, men møter Lita lenger oppe.....enten har hun vært nysgjerrig på en død elg der når det ble vanskelig, ellers ble hun hengende etter og fikk store problemer. Vel oppe på toppen viser det seg at haren har hatt en salig fart hele veien. den har sprunget innover toppen uten å stoppe eller gjort noe som helst for å se seg tilbake. Bare dratt rett ut. Her blåste det, og vekslet mellom våt snø i sola, og skare som vinden hadde fryset til. Jeg dro etter, men også jeg synes dette var drøyt av en hare. Lita jobbet godt og gjorde sitt beste, men nå ble vind og skare så problematisk at også jeg måtte holde hodet kaldt. Jeg har ingen problemer med å ta ut lange turer, men etterhvert måtte jeg innse at dette var langt over middels....en skikkelig traver. I tillegg var det jo helt motsatt vei av området han holdt seg i natta før. Til slutt gikk den ut på isen på en liten pytt. Etter dette fant jeg ikke igjen sporet på grunn av at her var skaren så hard at den måtte ha gått oppå. Dagen begynte også å ebbe ut, så vi bestemte oss for å avslutte.....
Takk for en fin tur folkens!