Harejakt på Tjomsland

I dag var jeg så heldig å få komme på jakt med Ekko til Tjomsland på vestheia i Laudal. Her holder storbonden, eller skal vi si godseieren Anette Storebaug til. Endelig fikk vi til en tur på heia etter pus, sammen med sønnen Sondre og kompisen hans John Olav Haraldstad. Begge er 13 år og fremtidige jegere.
I natt våknet jeg flere ganger, ikke på grunn av at jeg var redd det skulle mislykkes...men på grunn av et fryktelig vær. Det regnet og blåste noe så aldeles forferdelig. Skulle tro vinduene skulle blåses i stykker. Om morgenen lettet skydekket noe, men det var en fryktelig vind fortsatt. Jeg dro avgårde litt før 0900, slik at fjøsstellet på Tjomsland var unnagjort. Vinden røsket fortsatt godt, spørs hvor bra foten er idag da.... skulle gjerne få pus på beina når det er med noen. Vi slipper mellom 0930 og 1000, og et raskt søk gjøres unna. Vi trekker inn i granene for å komme unna vinden litt. Så er Ekko borte, og holder seg i noenlunde samme område. Vi trekker litt etter, og da starter han opp med et beskrik. Det går i retning gården, og gjør noen runder der. Etter 30 - 45 minutter (ser ikke alltid så nøye på klokken) er det tap nede mot gården. Vi fyrer opp bål og steker hjemmelaget pølse og bacon. Vinden er like sterk, og jeg synes det er bra med så raskt uttak, men ikke fornøyd med at han mister den så fort...men men. Ikke mye vi hørte av losen, men indikatoren på peilen viste at det gikk unna, noe en nabo kunne bekrefte senere. Tapet var vanskelig, og ungdommen ville hjem og varme seg. Like etterpå kommer Sondre tilbake: han har sett haren. Kjempebra observert Sondre. Vi fikk tak i Ekko, og gikk mot gården. Joda, der satt den på en høyde midt på jordet. Sondre ville jeg skulle skyte, men den kunne jo ta alle veier..."da går du bare opp og skyter den"... Vi prøvde å si at det er juks, i alle fall når det er en som har jaktet i mange år. Og så er det jo best for hunden om vi heller tar den i los, ikke minst at den har gjort seg fortjent til det.... noe Sondre var sterkt uenig i. Det ble til slutt til at jeg gikk opp med Ekko, i visshet at nå som de andre hadde orkesterplass kunne få seg litt av en opplevelse. Avtalen var at neste gang den kom skulle jeg skyte... Jeg gikk opp med Ekko i bånd, slapp han 2 meter før haren, jeg gikk bort 1 meter fra haren og fikk hunden bort til meg. Så startet rabalderet. Ekko sto på stive bein i det den for ut og ned skrenten, Ekko heiv seg taus etter, for så å starte noen vanvittige hyl. De sprang ut hele jordet til endes med 2 meters avstand, og jeg var ei stund sikker på at denne kom han til å knekke. Men det roet seg, og losen gikk ca en halvtime til uten at vi kunne høre veldig mye. Vi postet, men ingen pus kom. Så ble det tap igjen, og det viste seg at dette også ble vanskelig. Ikke helt fornøyd med det, men slik er det noen ganger. Meningene blir mange: lur hare, vanskelig når hunden kommer litt bak osv... Alt i alt var vi fornøyd med turen, er jo uansett godt å komme seg ut. Vil takke familien Storebaug for at jeg fikk komme på jakt, og kommer gjerne igjen ved en senere anledning.