Viltpleie ser jeg på som en viktig del av selve jakta. Og nå på vinteren kan det gi et fint kosttilskudd for dyrene med litt osp. Spesielt haren har jeg i tankene, men også rådyr og elg setter jeg pris på dette. Hjemme har allerede elgen og hjorten forsynt seg godt på de jeg felte for noen uker siden. Nå var det tid for å ta en tur på Øyslebø. Og Espen ble gladelig med for å hjelpe. Vi felte ospene hovedsaklig i nærheten av buene mine, og dro de største grenene ut til to - tre beiteplasser i området. Været var jo nydelig til en slik kameratslig tur på heia på årets siste dag, med - 10 grader, sol og vindstille om morgenen. Så er det å håpe at dyrene vil kose seg med ospekvist.....
Julebordet er som vanlig en suksess. Fra venstre Atle, Helge, Øyvind, Jon og Sondre.
Lillejulaften er en spesiell dag, og tradisjonen tro er det rådyrjakt med Helge Wigemyr, sønnen hans Sondre, Atle Lunden, Jon Sveinall og barndomsvennen min Øyvind Sveinall. Sistnevnte var med for første gang i fjor, og det ser jammen ut som dette ga mersmak tross sin urbane livsstil i hovedstaden de siste årene. Tvert om har han virkelig fått mersmak for denne tradisjonsrike jakta med julebord på skauen. Han har iallefall med seg ingredienser til julebordet så det holder. For meg har lillejulaften vært veldig spesiell, og jeg har vært med så lenge jeg kan huske. Det blir liksom ikke jul uten.... Vi møttes 0830 hos Jon på Sveinall. Her var de ute for etpar uker siden, og var borti nær 20 rådyr på en dag. 11 i en flokk!!! Så idag hadde vi virkelig trua. Første jaget tar vi fra Aukland ned til Sveinall. Helge går som vanlig med dachsen Pelle. Atle ser tidlig 4 dyr på vei inn i jaget. Sondre skimter et annet dyr, og det samme gjør Helge. Men utrolig nok lurer alle seg unna. Atle sier han har blitt veldig myk, og vil bare titte på dyrene...Vi andre kjøper ikke helt den. Han er imidlertid bestemt på at han ikke begynner å skyte før han har sett 10 stk...:-) Vel, han han så 7 dyr, så vi begynte smilende å tro på han. Akkurat dette hadde vi det morro med utover dagen, for han er ikke kjent for å spare på kruttet. Vi omorganiserer og skal ta jaget fra Sveinall opp til Øygardsbyttet. Helge snakker hele tiden om at vi må være klar for flokkene med rådyr han kommer med. Jaget er i gang, og like etter smeller det fra Sondre. Dyret forsvinner uten tegn til treff. Minutter etter skimter jeg et dyr i granene 80 meter foran meg. Litt etterpå hopper rådyret ut på myra mot meg. Idet jeg hiver opp hagla stopper det. Jeg forholder meg helt i ro. Så fortsetter det, og på 30 meter putrer benellien. Et skudd og rådyret går rett i bakken. Etpar rådyr til er observert, men vi samles ved fallet. Nå kan vi rigge til julebordet. Dette er snadder: Bacon, lammekoteletter, biff, fenalår, kantarell, saus, vin og juleøl for å nevne noe. Det er ikke rart at dette er en tradisjon.... Riktig god jul til alle sammen!
Helge er godt fornøyd med rådyrfall. Da kan julebordet starte...
Monday, December 22, 2008
Gutta i røyken; Enis, Andreas og Espen. Vi satt og hygget oss lenge om ettermiddagen - også etter at mørket falt på. Veldig trivelig.
Idag var det duket for rådyrjakt med juleavslutning på Storebu. Vi møttes kl 8 og la planer før vi dro ut i lysningen. Fetteren min Svein Roald hadde med beaglen sin og Espen hadde sin klar, så vi var godt rustet. Vi dro ut, og det ble momentant los som gikk unna. Dyret lurte seg forbi postrekka med minst mulig margin. Etter en liten stund var vi klar for nytt jag. Etter bra fotarbeid var Ciko i gang og dro på. Toralf var med, og skimtet rådyret uten å få inn skudd. Losen går videre, og etter en stund drønner et skudd. Svein Roald trakk for raskt på avtrekkeren, og ser barken sprute. Da får rådyret fart på seg og drar jevnt utover mot Holmesland. Jeg trekker rakst etter, og ser på peilen at den nå er etpar km syd. Trekker bort til Storebu og fyrer opp. Svein Roald må på jobb, så nå må vi bare vente på Ciko før vi kan prøve nytt. Etter en stund er vi samlet alle, og koser oss med bacon, pølse og ytrefilet av rådyr. Ciko kommer inn og vi rekker et lite jag til, men uten å finne dyr. Etter det drar vi tilbake til Storebu og har bålkos utover ettermiddagen og kvelden. En verdig juleavslutning med denne gjengen.
Andreas og Enis storkoser seg på juleavslutning på Storebu. Her nytes et herlig fenalår.
Førjulsjakt er en tradisjon, og idag var planen å gjøre som ofte tidligere før jul - harejakt på Austad. Jeg kjørte Liv Margrethe til toget, men syntes det ble noe sent å dra dit da. Så jeg tok med Ekko til Øyslebø i stedet. Kan jo være en fin tradisjon å starte det - på Storebu! Vi la ivei innover. Lett regn + 3 grader, og frost i bakken. Det frøs slik at stedvis viste avtrykkene mine. Slikt føre kan være utfordrende for hundene, så må bare ta det som en luftetur. Jeg slipper ca. 1130, og han gjør noen fine søk. 1215 gjør han et søk over Storemyr, og 1230 smeller losen - og for en øredøvende jubel - rene julemusikken. Jeg fyrer i ovnen og bålet på Storebu, og koser meg mens losen går ned mot Eplehagen og opp og forbi Jerbermyr. Etpar ganger blir det vanskelige tap på samme plass, så her finner den nok på noe spesielt. Losen går opp igjen på Støttåsen, og nå drar han skikkelig på med fart og målbruk - skikkelig flott å høre på. Jeg velger å rusle bort for å se om jeg kan se haren. Hadde vært artig om det var merke på den. Losen kommer rett mot meg da klokken var 1415, og det viser seg at jeg har skremt haren. Såpass mye at etter dette fyker den ut i et bratt terreng og etter dette blir det trøbbel som ender i dødtap. Klokken 1545 drar jeg etter og kobler for dagen.
Idag var det Ekko sin tur til å dra i gang litt morro igjen. Jeg ble litt overrumplet i morges over at det fortsatt var løssnø, mens værmeldingen viste at det alerede skulle ha regnet tidlig på natta. Og med mårspor som krysset veien, ble selvsagt jeg forsinket. Det viste seg imidlertid at forholdene ikke var det helt store, og vi dro avsted. Jeg hadde avtalt jakt med Espen, og Kristian som også ville med på skauen en tur. Klokken var passert 9 da vi var på plass i Hægebostad. Vi slapp Ekko idet vi så harespor som lå noe nedsnødd. Gradestokken viste etpar minus, litt snøføyk i lufta, og 30 cm snø på bakken. Det virket som det var lite lukt, men like etterpå så jeg han dro ut på et spor, og minuttet etter kom de velkjente tonene - losen var i gang. Det gikk jevnt utover lia, mot toppen og gjorde noen fine runder. Etter en stund bryter Espen inn på radioen; "Vi ser haren komme mot oss, kan vi skyte?" Det var jo høflig. Jeg sier som vanlig når jeg er gjest at det må de selv bestemme. Og Kristian har jo aldri felt hare. Så begynner skuddene å putre borti lia. Haren kommer seg unna, men er tydelig truffet. Ekko kommer dampende halvannet minutt bak, og vi er sikre på at han fikser sakene snart. Losen fortsetter litt til, før beskriket gjaller før alt blir stille. Så kommer han tilbake og leverer haren. Jobben er gjort. Vi fortsetter en runde, men været har nok ført til at de er lite ute, og vi stabber ivei lenge. Tilbake, men lenger opp i lia kommer et spor, og Ekko følger på. Som vanlig helt taus. Jeg liker også å spore og dilter etter. Etter 100 meter skvetter haren der Ekko har passert på et spor som stryker forbi3 meter unna. Jeg roper etpar ganger på Ekko at pus er her. Og få strakser etter kommer han byksende og er klar til dyst. Losen er igang igjen. Det drar til topps, og blir værende lenge. Denne får leve, så vi gjør opp en god varme, mens vi lytter til losen. Den er litt inn og ut av hørehold. Litt hakkete innimellom, men da haren kommer nedover går det unna så det ljomer. Nei, her måtte haren komme seg bort. Opp til toppen igjen. Der holdt den seg til vi dro opp og koblet i los klokken 1530. Vi skjønte straks hvorfor den ville holde seg her. Det var fryst på skare i løpet av dagen så den kunne liste seg oppå, mens hunden gikk gjennom og kavet. Ikke så rart det var litt hakk innimellom. En ny fin dag på heia var til ende.
Nå nærmer jula seg med stormskritt, så nå må man prøve å få til noen dager på skauen. Vi møttes klokken 8 i morges på Øyslebø - Enis, Espen, Thomas, Egil og jeg. En god gjeng, og nå som jula nærmer seg må man tenke litt på det sosiale også. Børge skulle komme noe senere utpå dagen. Vi rusler ut idet det begynner å lysne. Postene er like etter på plass. Hunden til Børge, Vicky, slippes og ikke lenge etter var det fullt trøkk. Jeg hører det rasler i skaren - tydelig rådyrhopp. Skimter et dyr, og så skjer ting veldig kjapt. Jeg får et glimt mellom alt krattet og hagla svinges og skuddet drønner. Det kom på brinken under, så snøen spruter på kanten. Dyret ser jeg ikke, og jeg går bort. Der ligger det urørlig. Det viser seg å være en voksen geit, noe som er synd for avlen. Men sånt er ikke alltid like enkelt å forutse. Hunden kommer etterhvert inn, men slår en runde tilbake, og ny los er i gang. Dette dyret passerer like forbi etpar poster og drar langt ut. En liten time senere er vi klar for nytt jag. Espen har med valpen Kikka, som får oppleve rådyrfall for første gang, og som sammen med unghunden til Thomas også får prøve seg videre. Det neste jaget finner vi mye merker, men ikke helt nytt. Så tar vi en god pause på Storebu, med pølse og bacon i panna. De to neste jagene finner vi også mye merker, men ikke noe helt nytt, og får ikke gang på noe mer før mørket innhenter oss. Ser også bra med spor etter haren, noe som tyder på at utslipp har hjulpet. For etpar år siden fant jeg aldri spor her. Uansett rusler vi fornøyd av heia idag, og ser fram til å komme seg på jakt igjen.
Bålkosen på Storebu er på en måte blitt bligatorisk.
Så var det sporsnø igjen. Har alltid likt snøen på jakt - og det er spennende både på rådyr og hare. Likevel er det et lett valg for meg når det gjelder type jakt på slikt føre - mår og rev! Jeg drar ut mens det fortsatt er mørkt, og kommer raskt på mårspor. Perfekt. Starter å rundgå, men dette skulle vise seg å bli strevsomt å finne ut av. Uansett hva jeg gjør er det like mange vendinger ut og inn av runden. Utpå dagen skjærer også Helge av heia opp, og jeg har skjært av så mye at vi nå vet at han ligger i området. Problemet er at han også har ligget her natta før, så må bare ta fatt på alle vendingene, og det var jobb, for denne karen har jaget en hare som en skikkelig harehund. Tydelig hva disse har på menyen. Jeg løper og går, og kjenner svetten renner, beina verker - er det ikke blod, svette og tårer det heter? Vel, burde nok hatt bedre treningsgrunnlag enn det jeg har for øyeblikket. Det var uansett helt umulig å finne enden av sporet, og da klokken passerte 15 innser vi at vi må revansjere dette en gang senere. Ømme muskler og ledd knirker seg hjemover.....men vi gir ikke opp.
Gjengen samlet med dagens fangst. Fra venstre Gunnar, Helge, Nicolay og meg.
Snøen som har kommet til nå i år har slett ikke vært egnet som sporsnø for mår og rev. Mandag kom det imidlertid litt dryss som dekket skogbunnen og avslørte dyrenes vandring. Med tanke på fjorårets sesong med enten ikke noe snø til snø i så store mengder at det ikke gikk an å bevege seg i skogen, håper vi i år på bragder som tidligere år. Det skal også nevnes at det var fryktelig mye stang ut i fjor, noe som gjør at vi trenger litt tur igjen. Enten lå de i trær i plantefelt, eller snøen dekket ura, og vi fikk ikke klem på dem. Men ny sesong gir nytt mot. Og det er en merkelig dragning til denne jakta; krevende og til tider fryktelig slitsomt, men utrolig spennende. Tidligere i min ungdom drev jeg med feller, men sånt er helt uaktuelt og ser ikke på det som særlig utfordrende lenger - og gir langtfra spenningen og jaktfølelsen som da man reker i sporene etter reven eller måren. Man blir både kjent i terrenget og lærer mye i løpet av disse milene man løper hver sesong.
I går lå snøen løs og fin. Helge dro som vanlig opp heia fra Mjåland for å skjære av i syd. Han er som meg, og mener slike dager må utnyttes. Jeg skulle på jobb, men drar ut tidlig med hodelykt for å skjære av her oppe. Jeg tar på meg treningstøyet og drar ned veien til hovedveien, og så tilbake inn på heia. Ingen spor. Men innenfor huset her finner jeg et revespor og starter å rundgå på den. Ned mot Finsådal krysser et mårspor, men fortsetter runden ned til Kvasshammeren, og hjem igjen. Må dra på jobb. Helge får informasjon og fortsetter jobben min. Da jeg kommer hjem har Helge gått over på måren for en god stund siden, og jeg trår til for å hjelpe. Men langt inne på Apesland siger mørket på, og vi må kaste inn håndkleet. Det var iallefall spor å jobbe med, og fant spor etter flere rådyr og elg. Artig når det er liv i skogen.
I dag hadde jeg fri, og som vanlig er det Helge og jeg som tørner til. Det har ikke kommet mer snø, så det er måren vi satser på. Det er harespor på kryss og tvers, og håpet er at ikke måren har viklet seg inn i dette. Jeg finner spor etter måren i bilveien lenger nede, der den har krysset 4 - 5 ganger. Helge kommer opp, og vi velger å samarbeide for å finne ut av alle vendingene. Vi rundgår heia retningen den har tatt. Ingen spor ut. Dette var en god start. Så begynner vi å skjære mer av, og nøste i sporene. Klokken nærmer seg 11 da jeg følger sporet, og ser det forsvinner inn under ei lita steinblokk som ligger under en liten fjellrinne i en bratt bakke. Vi rundgår ura, og konstaterer at den ligger her. Det er en utrolig bra følelse. Det er tross alt dette som er jobben med jakta, og det er større å gå den inn enn å skyte. Det er vi samstemt i. Vi tar en ringerunde før vi drar hjem for å skifte til jakthabitten. Vi avtaler å møtes igjen kl 14. Vi har da fått med oss Nicolay Mønsås og Gunnar Vigemyr. Vi møtes på veien før vi rusler inn. Nicolay og Helge har en tysk jaktterrier sammen. Denne er bare 6 mnd gammel etter at tispen de hadde nå er på de evige jaktmarker. Så det blir spennende hvordan "Kula" reagerer på sin første mår. Gunnar har med sin 10 år gamle fox terrier. Så vi er godt skodd, selv om denne må vente i bilen inntil videre. Siden Liv Margrethe og jeg selv forhåpentligvis får oss terrier til våren, vil hun også med på denne jakta. For tre år siden skjøt vi en mår i samme ur, så optimismen rådet. Vi poster ut, og slipper Kula inn. Det blir øyeblikkelig los, og skikkelig action. Etter 45 minutter vil Nico ha ut Kula for å prøve en annen åpning. I samme øyeblikk skyter måren fart mellom hendene hans. Ha fyker utover. Helge reagerer, men første skudd sitter bak. I det den vinkler innhentes den av haglskur nummer to. Måren ligger urørlig, og Kula har fått en storartet start på karrieren som jeger. Alle er godt fornøyd med dagen. Det kan bli veldig spennende om det kommer en terrier til gards her.
Sikkerheten ved denne jakta er viktig. Når man skal poste rundt ei ur, er det viktig å gå gjennom skuddvinkler til hver enkelt. Dette for at man kan skyte i alle fluktretningene for måren, og samtidig utøve sikker jakt. Her er det Helge og jeg som peker og legger plan for hvordan vi skal poste.
Nico jobber som vanlig godt i ura. Og Tyskterrier tispa Kula gjør en kjempejobb. Dette var første gangen hennes.
Så bar det på hjemvei, og som Ekko gjør med haren, vil Kula med måren. Dette var tross alt første måren for henne...
Liv Margrethe var med på jakta - en jaktform hun likte godt (etter at måren var gått inn). Her roser hun Kula med dagens fangst, og gleder seg til selv å få en terrier.
