Harejakt med Enis

Godt å komme seg på skauen igjen. Enis og jeg møttes kl 9 på Aukland, og slapp Ekko like etterpå. Vi forsøker en del av terrenget vi ikke vet om det sitter noen hare. Etter væromslaget i natt fra isete bakke til snø og sludd idag, var vi tvilende til at lukten satt særlig godt. Ekko gjorde to store søk, men klokken 1025 viste han at vi måtte dra videre. Vi drar opp til jordet, og retningen Enis visste om en hare. Siste vi så Ekko var klokken 1045. Vi ruslet rundt litt, og så konturer av spor i snøen uten å kunne bekrefte hvilket dyr som hadde vært der. Men labber var det i alle fall. Klokken 11 forsvinner all tvil da stemmebåndet til Ekko aktiviseres. Jammen måtte han kjapt ut på tur. Ekko drar på i full aus en liten runde. Så kommer haren over myra langs oss. Dette var artig. Jeg ser Enis ti meter fra meg, men på en måte merker jeg ikke hva som skjer. Han er klar, børsa til skuldra, og så drønner det. Haren spretter videre, men merker skuddet. Et nytt skudd løsnes, og haren faller om. Jeg registrerer ikke tiden, men det ble ikke lang los for å si det sånn. Men er man på jakt med Enis, ja da er man på jakt! Og når jeg er med noen sier je at de bestemmer om når man skyter. Skal jeg ut for å jage kan jeg sparke han ut døra hjemme. Ekko kommer sikkert på sporet, og ser noe overrasket ut over at det allerede er enden av sporet han står ved. Det er nok en av de korteste losene han har hatt. Men det er jo jakt vi er på, og trenger slett ikke alltid bare sitte å se på de løpe forbi, som Enis sier. Nå skal det nevnes at skytteren gikk lenge og angret på at den datt etter en liten runde. Men etterhvert kom han på en god forklaring; han ville spare beinet til Ekko. Vi drar opp i terrenget, og Ekko drar ut på nytt tokt. Jeg peiler han i samme område en god stund, og håper på fot. Vi rusler ned til bålet, for å få varme i en noe influensapreget kropp. Ekko kommer etterhvert inn, og Enis labber ut med han i en ny del av terrenget. Vi steker bacon og pølse, og latteren sitter løst når historier blir fortalt. Ekko er borte, nesten på peilen også. Enis mener han hører los, men vi er usikre, noe som gjør at vi blir sittende. Jeg ser på peilen at losindikatoren lyser, men vi blir fortsatt sittende. Noe senere sjekker jeg igjen, og den lyser fortsatt. Jeg får ikke inn signaler på retning, så han er et stykke unna. Jeg sjekket ikke tiden, men første gang lampen lyste var den vel 1230 - 1300. Vi rusler innover. Vi når toppen av heia, og går langt inn. Så hører vi Ekko auser på nede i lia nedenfor. Losen klinger taktfast flere runder. Vi beveger oss ned mot losen, og ser harespor og rådyrspor tydelig i snøen. Ingen tvil hvilke han jobber med. Men vi fant ingen nattespor etter pus. Så blir det tap i en fryktelig bratt fjellskrent. Her har nok haren funnet på noe lureri. Vi lar han gå en halvtime, men da klokken passerer 15 plystrer jeg på han, og han kommer rett inn. Vi kobler og sier oss veldig godt fornøyd med dagen.




Enis er på vei ned heia med dagens fangst.