Mårjakt på sporsnø

Gjengen samlet med dagens fangst. Fra venstre Gunnar, Helge, Nicolay og meg.

Snøen som har kommet til nå i år har slett ikke vært egnet som sporsnø for mår og rev. Mandag kom det imidlertid litt dryss som dekket skogbunnen og avslørte dyrenes vandring. Med tanke på fjorårets sesong med enten ikke noe snø til snø i så store mengder at det ikke gikk an å bevege seg i skogen, håper vi i år på bragder som tidligere år. Det skal også nevnes at det var fryktelig mye stang ut i fjor, noe som gjør at vi trenger litt tur igjen. Enten lå de i trær i plantefelt, eller snøen dekket ura, og vi fikk ikke klem på dem. Men ny sesong gir nytt mot. Og det er en merkelig dragning til denne jakta; krevende og til tider fryktelig slitsomt, men utrolig spennende. Tidligere i min ungdom drev jeg med feller, men sånt er helt uaktuelt og ser ikke på det som særlig utfordrende lenger - og gir langtfra spenningen og jaktfølelsen som da man reker i sporene etter reven eller måren. Man blir både kjent i terrenget og lærer mye i løpet av disse milene man løper hver sesong.

I går lå snøen løs og fin. Helge dro som vanlig opp heia fra Mjåland for å skjære av i syd. Han er som meg, og mener slike dager må utnyttes. Jeg skulle på jobb, men drar ut tidlig med hodelykt for å skjære av her oppe. Jeg tar på meg treningstøyet og drar ned veien til hovedveien, og så tilbake inn på heia. Ingen spor. Men innenfor huset her finner jeg et revespor og starter å rundgå på den. Ned mot Finsådal krysser et mårspor, men fortsetter runden ned til Kvasshammeren, og hjem igjen. Må dra på jobb. Helge får informasjon og fortsetter jobben min. Da jeg kommer hjem har Helge gått over på måren for en god stund siden, og jeg trår til for å hjelpe. Men langt inne på Apesland siger mørket på, og vi må kaste inn håndkleet. Det var iallefall spor å jobbe med, og fant spor etter flere rådyr og elg. Artig når det er liv i skogen.

I dag hadde jeg fri, og som vanlig er det Helge og jeg som tørner til. Det har ikke kommet mer snø, så det er måren vi satser på. Det er harespor på kryss og tvers, og håpet er at ikke måren har viklet seg inn i dette. Jeg finner spor etter måren i bilveien lenger nede, der den har krysset 4 - 5 ganger. Helge kommer opp, og vi velger å samarbeide for å finne ut av alle vendingene. Vi rundgår heia retningen den har tatt. Ingen spor ut. Dette var en god start. Så begynner vi å skjære mer av, og nøste i sporene. Klokken nærmer seg 11 da jeg følger sporet, og ser det forsvinner inn under ei lita steinblokk som ligger under en liten fjellrinne i en bratt bakke. Vi rundgår ura, og konstaterer at den ligger her. Det er en utrolig bra følelse. Det er tross alt dette som er jobben med jakta, og det er større å gå den inn enn å skyte. Det er vi samstemt i. Vi tar en ringerunde før vi drar hjem for å skifte til jakthabitten. Vi avtaler å møtes igjen kl 14. Vi har da fått med oss Nicolay Mønsås og Gunnar Vigemyr. Vi møtes på veien før vi rusler inn. Nicolay og Helge har en tysk jaktterrier sammen. Denne er bare 6 mnd gammel etter at tispen de hadde nå er på de evige jaktmarker. Så det blir spennende hvordan "Kula" reagerer på sin første mår. Gunnar har med sin 10 år gamle fox terrier. Så vi er godt skodd, selv om denne må vente i bilen inntil videre. Siden Liv Margrethe og jeg selv forhåpentligvis får oss terrier til våren, vil hun også med på denne jakta. For tre år siden skjøt vi en mår i samme ur, så optimismen rådet. Vi poster ut, og slipper Kula inn. Det blir øyeblikkelig los, og skikkelig action. Etter 45 minutter vil Nico ha ut Kula for å prøve en annen åpning. I samme øyeblikk skyter måren fart mellom hendene hans. Ha fyker utover. Helge reagerer, men første skudd sitter bak. I det den vinkler innhentes den av haglskur nummer to. Måren ligger urørlig, og Kula har fått en storartet start på karrieren som jeger. Alle er godt fornøyd med dagen. Det kan bli veldig spennende om det kommer en terrier til gards her.



Sikkerheten ved denne jakta er viktig. Når man skal poste rundt ei ur, er det viktig å gå gjennom skuddvinkler til hver enkelt. Dette for at man kan skyte i alle fluktretningene for måren, og samtidig utøve sikker jakt. Her er det Helge og jeg som peker og legger plan for hvordan vi skal poste.


Nico jobber som vanlig godt i ura. Og Tyskterrier tispa Kula gjør en kjempejobb. Dette var første gangen hennes.




Så bar det på hjemvei, og som Ekko gjør med haren, vil Kula med måren. Dette var tross alt første måren for henne...




Liv Margrethe var med på jakta - en jaktform hun likte godt (etter at måren var gått inn). Her roser hun Kula med dagens fangst, og gleder seg til selv å få en terrier.