Jaktbu nr to på Øyslebø er klar for vinteren!

Nå skulle det være nok buer å krype inn i når høststormene begynner. Også denne bua er i skogen vår på Øyslebø, og er et kvarters gange fra Storebu. Denne bua ligger imidlertid strategisk til om man har bilen ved Åsevann, og må vente på bikkja når man er ute etter rådyr for eksempel - eller en harehund som ikke vil gi seg. Da er det bare fem minutter å gå. Beliggenheten er ganske så flott, med utsikt til Åsevann i vest. Likevel er det Storebu som er hovedbua. Den ligger lenger innpå heia på Støttåsen, og man får mer følelse av å være ute. Så denne blir ei reservebu. Bua ble bygd nede på garden av bestefaren til Liv Margrethe. Så satt de den på meier, og slepte bua opp om vinteren etter traktoren. Bua står på disse meiene den dag i dag. Ikke mange hadde sett for seg at denne bua ble reddet, men med bra gulv og tak var det lite som trengte å gjøres egentlig. Og bare det mest nødvendige er gjort også. Siden svigerfar Are var med på denne byggingen som liten, har jeg valgt å kalle den for Arebu. Og så har han et område i elva også oppkalt etter seg.

Så her må folk bare finne seg til rette og kose seg..

Nå tror nok mange at jeg bare skal sitte inne og dovne meg til høstens jakt - hjemme i stua her oppe, og i buene på Øyslebø. Det blir nok ikke tilfelle, men et krypinn kan være greit å ha - også som samlingsplass.

Og når sporsnøen med revejakta setter inn så skal jeg ikke ha det på meg at jeg er en doven harejeger. Da langer vi ut mer enn på rådyrjakta. Og apropos revejakt, så har fruen i huset bestemt at en terrier må komme til gards. Noe jeg har tenkt på ei stund. Og det er ingen ulempe at hun er ivrig for den tanken. Nå har vi vært i kontakt med en oppdretter, og håper det går i orden.