Den gode tiden

Den gode tiden nærmer seg nå. Hvor man igjen kan ut med bikkjene og nyte jegertilværelsen på skauen. Mange har nok begynt i stor skala allerede. Men for egen del er det mye jobb akkurat i denne perioden til vi runder av arbeidet med laksefiske i elva.
Jeg har såvidt luftet meg litt etter bukken. To kvelder på to timer hver har jeg sett meg tid til. Den ene kvelden snek jeg innpå to fine rågeiter, mens den andre snek jeg meg innpå ei. Fine opplevelser. Bukken her hjemme har jeg sett ved flere anledninger beite på jordet, men å gå ut på verandaen i underbuksa har lite med jakt å gjøre synes jeg. Ikke det at jeg skal spare på den, men jeg må nå være ute, og ikledd jakthabitten i det minste. Senest i går spiste jeg frokost, mens den kom utpå og spiste frokosten...;-)

I dag da jeg kom hjem fra jobb på laksesenteret rundt 12.30, tenkte jeg å avse en time til å smyge litt etter bukken. Det jeg har i tankene er at det er vel så mye reven jeg smyger etter. De kan man fort møte på etter matsøk.
Jeg kler meg om og er ute i skogen. Litt yr i lufta er perfekt - nærmest ingen lyd. Jeg kommer ut på en stor flate, og ser noe brunt. Reven. Den har tydelig ikke merket meg. Holdet er langt - ca 200 meter har jeg målt her tidligere. Men jeg finner meg til rette med litt anlegg, og sikter. Den står helt stille, og jeg klemmer av. Den gjør noen voldsomme kast, og kommer seg på beina i en fart inn i skauen. Tydelig treff tenker jeg, og innser at en terrier kunne vært ypperlig å ha nå. Mens jeg drømmer om terrieren, kommer jeg på at jeg har jo en finne som de siste dagene tydeligvis har skjønt at det er høst. Han sitter hele tiden og speider ut av vinduet og er mer rastløs enn noen gang. Han hadde hørt skuddet og er i hundre da han skjønner jeg har en oppgave for han. Nå er ikke han det jeg kaller en revespesialist, og samme situasjon har jeg forsøkt før - uten at han gadd bry seg om reven. Noe jeg hadde likt han gjorde. Men kanskje han har endret innstilling. Jeg prøver.
Skuddplassen bærer preg av treff, og sannsynligvis ligger han ikke langt unna. Jeg fyrer opp Ekko, og har du sett. Han er så gira at han markerer ivrig og drar avsted. Han vil helst ha sitt eget tempo, dvs altfor fort til å få betegnelsen en god sporhund. Men jeg synes bare det er morro at han er så ivrig. Det går strake vegen innover i skogen. Etter 150 meter begynner han å kvine og hyle. Det var da veldig, skal jeg endelig få en revehund ut av ham. For jeg jager vel så gjerne rev som hare. Det er jo jakt det. Jeg begynner å tro at han har ligge her og blitt skremt av oss, så jeg velger å slippe Ekko, om muligens å virkelig få fyrt han opp på reven. I samme øyeblikk jeg slipper Ekko, spretter reven opp og kaster seg fram og tilbake. Han hadde altså overvær av han. Reven er ikke i stand til å løpe mer, det er helt tydelig. Den bare legger seg, spretter opp igjen osv. Ekko gjør et utras mot den, men reven freser tilbake. Tydelig at Ekko ikke er vant til dette, for han blir etterhvert bare løpende rundt og passe på den. Så sier Ekko takk for seg, og mener han har gjort sitt på denne jobben. Nå mente han at jeg skulle ta meg av resten av jobben. Så var hunden borte. Da jeg hentet Ekko var jeg så lur og byttet til salongrifla, og jeg setter nådeskuddet kontrollert i hodet på reven. Dette gikk så raskt som det kunne i denne situasjonen, og jeg ser at skuddet med .308 sitter bra. Kula har gått inn litt foran bogen, og ut midt i bogfestet på andre siden slik at det benet var revet av. At denne reven ikke lå på flekk i smellen er meg ei gåte, men viser hvor mye livsvilje dyrene har. På vei tilbake tenker jeg på hvor viktig det er med hund i enkelte tilfeller av jakta, og er fast bestemt på om det blir en terrier på garden skal den trenes opp på viltspor i tillegg til den tradisjonelle revejakta vår.

Så gikk det ti minutter, og der starter Ekko opp i Solhei. Losen gjør noen runder, og jeg får se den etpar ganger i veien nord for huset. En liten hareunge. Kanskje en av de tre jeg så for etpar dager siden. Egentlig er jeg lite for å slippe så tidlig, og vil helst vente med å slippe til uti september. Når jeg ser størrelsen på denne skifter jeg ikke mening. Likevel gjør den noen veldige krumspring som får Ekko i villrede, og tapet kommer i veien etter 15 minutter. Tapet varer ca en halvtime, før et vanvittig beskrik gjaller i Hylmemyr. Det varer ca 5 sekunder og alt blir stille. Som bare altså. Det er nesten så jeg håper han har sett rompa på rådyret mens han jobbet på tapet og tatt feil de sekundene. Enda noen tanker om å slippe i august på småharene svirrer i huet. Jeg som gjerne ville jakte og skyte litt her oppe denne høsten. Som om det ikke var nok at musvåken har forsynt seg med hareunger her gjennom sommeren. Vel, det går en stund, og losen starter igjen. Om det var en annen er vanskelig å si, i så fall er det ikke første gangen det byttes hare i losen. Det går sånn noenlunde greit, og jeg kobler etter at haren har kommet gjennom tunet. Da var det to timer siden han startet losen, og jeg syntes det var nok så tidlig