Sesongens siste dag

Så var årets siste jaktdag på haren kommet - skuddårsdagen. Jeg ville utnytte den best mulig, men måtte få gjort unna noen gjøremål fra morgenen. Og siden jeg igjen ville prøve meg på Austad ble det ikke slipp før klokken var 11.30. Men men, det er jo lange dager nå. Jeg rusler innover med han i bånd. Liten bris og solskinn - nydelig vær. Og jeg drømmer om at det skal bli som siste dagen første sesongen med Ekko her ute. Da avsluttet jeg dagen med å felle haren for han langt inne på heia etter en 5,5 timers los, og vandret hjem i solnedgangen.
Ekko forsvinner, og jeg peiler han på motsatt side av der han tok ut på onsdag. Jeg gjør opp en god varme. 12.15 hører jeg han starter. Jeg gjør ferdig måltidet og trekker etter klokken 13. Og som å skru på en bryter begynner det å blåse kraftig. Så kommer tåka, og når den kommer her, er det ikke lite heller. Jeg har en sikt på 30 meter. Jeg hører han av og til, men det er sikkert mye tap på fjelltoppene også. Jeg må ned og varme meg ved bålet. Så tiltar vinden og tåka. I tillegg begynner det å regne og sludde. Ja, det var jo typisk dette da. Litt av en avslutning. Jeg drar igjen etter losen, og ser nå kanskje bare 20 meter på grunn av tett tåke. Jeg må virkelig konsentrere meg for å ikke miste retningen. Jeg er godt kjent, men med fjell, steiner og bjørkekratt som ser helt like ut, er det ikke enkelt - og ingen traktorveier... Jeg ser etter kjennetegn i det jeg rusler ut. Klokken er 15.30 og jeg hører hunden av og til fortsatt. Ganske nærme nå, men det drar lenger ut. Jeg prøver å rope, men han hører det sikkert ikke i vinden. Og langt ut går det. Jeg følger på, men på et punkt tør jeg ikke gå lenger. Ikke veldig artig å måtte overnatte under en stein heller når man er våt - for regnet satte virkelig inn. Klokken 16.30 drar losen til skikkelig der ute, og kommer nærmere. Jeg finner en post, men den vinkler foran meg. Jeg roper på Ekko, og han kommer rett inn til meg. Jammen bra altså. Jeg finner noe godt til han i sekken, og idet jeg ser opp er tåka tykkere enn noensinne. Så tykk at jeg faktisk ikke kan se hvor jeg kom fra. Jeg hadde jo gått rundt litt for å poste...Huff, dette var ille. Vi går i retningen jeg mener er en elgpost, og finner heldigvis den. Følger så fjellet ut, og kommer til bålplassen, og trasker i vei. Nedover fra heia var det som å komme ut av tåkeheimen, for tåka lå tykk bak meg i høyden.
Så er det ventetid på ny, og harene får hvile igjen. Det vil si at det blir nok noen lufteturer i løpet av mars...
Hjemme har det denne uken også vært jaktprøver, med to førstepremier som resultat. Blir nok bra for harene her også nå at ting roer seg.....;-)