Luringen

Linn og Lilly Anna gir Ekko velfortjent ros og klapp...



I dag var det igjen duket for tur til Øygardmed den vanlige gjengen. Nå skulle haren tas. Jeg var litt skeptisk til hvordan føret var, siden det hadde fryst på om natta. Noe barmark og noe skaresnø gjorde at jeg hadde bedre tro i går, men da gikk det jo ikke helt som forventet. Men men... vi forsøker oss. Inni granskogen ser det ikke ut til å være frost, mens snøen er hard og fryst til på det åpne. Vi slipper Ekko 0845. Etter fem minutter er det allerede lyd i gutten. Ja. nå er det like før sier Arne. Jeg derimot mener haren er på beina. Det er hakkete og sporadisk, men sånt har jeg aldri opplevd på foten, spesielt ikke med lyse toner. Vel, vi får bare se. Joda, ikke lenge etter øker trykket jevnt, og så er rabalderet i gang. Skikkelig i gang. Det runder i heia, og kommer mot oss, men fortsetter innover mot Ågevannet. 20 - 30 minutter går, og de går på post - utenom Arne. Han mener man må nyte losen i en time eller to. I grunn enig, men jeg må innrømme at nå har jeg lyst til å få en for Ekko igjen. Det er jo tross alt jakt vi også driver med. Fem minutter senere pakker han sekken, lader hagla og drar ut på post.... Hva med den timen, spør jeg. Han smiler lurt og lunter videre. Losen går, med lyse og grove toner i en dur. En periode blir han liggende bakpå, og haren kommer til Gerd og jentene. Hun får ikke sjanse på skudd. Ekko haler innpå og auser på. 1,5 time er gått og jeg flytter meg til et dalsøkk den har kommet etpar ganger. Her hører jeg dårlig på grunn av en bekk, og flyyter meg litt - selvsagt når haren var på vei imot!!!!!!!!! Etterhvert går jeg opp til bålet for å rådslå med de andre som måtte varme seg litt. Da hører jeg losen passere posten min. Jaha, er det en slik dag.... Og slik var det for oss alle. Denne haren var en luring. Den brukte terrenget på en fortreffelig måte. Den gikk i fire områder etter tur, og benyttet seg av stadig nye variasjoner i disse områdene. Den kom sjeldent på samme plass, og nesten aldri i samme spor virket det som. Tre timer var gått, og vi stod som noen spørsmålstegn alle sammen. Ekko dro på uten tap for full musikk. Jo, det var da artig også. Nå ville den teste bikkja på bilveien noen hundre meter også, men losen gikk ufortrødent videre. God musikk hadde vi i alle fall. Det passerte over fire og en halv time uten tap, og vi hadde nnå ikke fått sjansen på den. Utrolig. Jeg begynte å frykte at den nå ville merke kjøret, og at Ekko kunne komme til å ta den, noe som ikke hadde vært første gangen. Plutselig ble det stopp. Oi, jeg tenkte først at den nå satt i hundekjeften, og da bruker Ekko å komme med den til meg. Om det var tap, så satt den nok hardt og stivnet, så da ville den slitt mot lange støverbein ved et gjentak. Arne sier han så Ekko ved bilveien, så mest sannsynlig har den nok funnet på noe skikkelig sprell der. Etter 45 - 60 minutter kommer Ekko innom for å se til meg. Jeg gir han noe snadder, skryt og kobler. Vi mente dette var nok for i dag. Det hadde vært en kjempeflott dag, og fin los, så vi var alle godt fornøyde. At vi ikke fikk den var ikke hunden sin feil. Men det kunne være morro å forsøke seg på revansj en dag. Fornøyde trasker vi tilbake til bilene...
Igjen... takk for turen.

Bålkos

To gode venninner på skauen - kusinene Linn og Lilly Anna