Sam, Wilma, jeg og Helge - godt fornøyde etter endelig å ha fått Apeslandsmåren...
Ja, så ble det endelig en oppdatering igjen. Jeg har ikke rukket å holde følge med skrivingen av jakta rett og slett. Så vet ikke helt hvordan jeg skal ta fatt.
Kort oppsummert har det blitt mange turer på oss nå, Helge, Nico og jeg - som hiver oss ut på disse sporene. Noen ganger lykkes vi helt, andre ganger går vi den inn, men får den ikke ut, eller at man aldri tar dem igjen. Kort oppsummert blod, svette, tårer - og mye moro og spenning.
Vi har basket fælt i denne snøen med påfølgende brukne ski og staver. Her på heia har vi strevd med to mår og litt rev innimellom. Etpar turer jeg var ute husker jeg spesielt godt, da jeg drev på uten pause i 6 timer. Den ene gangen var jeg helt fullstendig sluttkjørt og måtte gi meg. Den andre gangen klarte jeg å ringe den inn, og bet tenna sammen og gikk den inn. Wilma gjorde da en formidabel jobb, og markerte den kjapt hvor den lå i ura. Dessverre bommet Enis da den satte fart ut av ura. Så var det bare å gi på de neste dagene. Og fjerde gangen vi hadde den i ur kom forløsningen. Men vi måtte jobbe hardt, for Wilma hadde ingen sjanse til å komme seg inn til den. Men da den kom - ja, da var det ingen bønn - den for opp i et tre, og Helge lå omtrent på ryggen for å ta den. Den skulle vært ferdig mente Helge, men kastet seg ned i smellen, og landet en halvmeter fra meg, men da dundret benellien ut hundrevis av hagl. Måren hadde ingen mulighet. Dæven så strevsomt, men for en utrolig følelse å lykkes. Nico og Wilma rister måren om kapp - ja, Nicolay altså.
Kan ikke skrive om alt her, men i mangel på mår her på heia nå, har jeg også måtte ta turen til Øyslebø. Her Fikk også måren et hett møte med benellien, som vant slaget. Andre ganger har man også måtte gå slukøret hjem - sånn er det. Wilma jobber bra, så lenge hun får været av godlukten, men i det siste har det vært vanskelig å få skikkelig draget på dette. Da kreves det jobb av oss.
Man kan jo lure på hva som driver oss til dette selvplageriet mange ganger, med strekk og krampe her og der - brukne skistaver og ski, for mårene her oppe har vært noen vanvittige langfarere i vinter. Men det er jo den desidert mest spennende jakta, og så mye man lærer om dyrene. Til nå så ser vi jo at rådyrene sliter fryktelig denne vinteren, og mang et rådyr er drept av rev. Og måren er stadig på harejakt, dersom den ikke finner et rådyr reven har tatt. Men det er slett ikke dette som driver oss - nei det er jakta. Det er jeger mot jeger, ikke jeger mot byttedyr.
Vel, nå har jeg selvsagt også glemt kameraet på noen turer, så får prøve å skjerpe meg der.
Så satser vi på nye spor, for vi gir oss aldri!!!! :-)
Rune var også med.........
Helge og Nico er fornøyde etter x antall kilometer i løpet av vinteren
Øyslebømåren måtte gi seg etter en god fight. Gunnar og jeg gikk den inn på kort tid.
Wilma er fornøyd med en av mårene vi har tatt. Ligger måren ok til, så har ho blitt kjapp til å markere.
No comments:
Post a Comment