Revefotens Wilma - Mårskogens skrekk!

Gjengen samles etter fallet. Simen står stolt med måren, mens Helge og Wilma betrakter byttet. Kjell og Nicolay ser også meget tilfreds ut.

Ja, nå har snøen kommet og lagt seg som et fint teppe i skogen. Da er det som julekvelden hver dag for oss mår og revejegere. Og med Wilma i startfasen blir dette virkelig spennende.
I går gikk Nicolay inn en mår, mens her var det ikke spor å finne, dvs at Helge fant en rev nede ved elva. Den lå imidlertid slik til at måren skulle prøves først som var mer sikkert. Wilma ble sluppet - og imponerte nok en gang. Hun dro til med all sin kraft i stemmen, og var skikkelig gira. Måren kom, og haglene drønnet. Jammen måtte måren gi tapt, og Wilma filleristet byttet sitt.


Idag dro jeg ut her hjemme, mens Nicolay dro ut hos seg. Han fikk en kort tur før måren lå i ur bare etter noen hundre meter. Jeg derimot fikk en skikkelig heisatur. Med reven som hadde jaget måren ble det utfordring å følge på. Da den omsider var kvitt reven dro den ut i fjellene over Finsåna - noe som ikke gjorde det lettere for meg. Jeg kravlet og kavet noe vederstyggelig for å henge på. Ikke kunne jeg ringe den inn heller, for det kom inn et annet mårspor, slik at jeg hele tiden visste om mitt spor som var en anelse nyere. Da klokken var 12 var vi på forhånd enige om at de vi ikke hadde kontroll på skulle bare la gå. Så jeg kuttet ut og startet på hjemveien. Dette for å i det minste få tid til den vi hadde kontroll på. Jeg merket da at reven var ute og gikk mye på dagen, så det var bra jeg ikke begynte på den. Uansett er det måren jeg vil starte med Wilma. Så blir hun vant til ur og steiner før hun skal slåss mot dem. Vi møttes, Nicolay, Helge og Kjell - nabo til Nico. I tillegg var Nico sin sønn - Simen med.
Wilma ble sluppet, og idag nølte hun ikke et sekund, for de forrige gangene måtte hun tenke seg litt om før hun gikk ned i ura. Nå var det rett inn, og knurringen begynte. Hun arbeidet som en erfaren terrier der ho forsøkte flere innganger. Knurring, glefsing og los, ja dette var moro. Vi står til slik at man har hvert sitt område å dekke. Plutselig sier Simen: - DER! Vi ser rundt oss, og Helge roper at den er ute. Jeg skjønner ikke bæret hvor de ser noe. Måren har fløyet ut bak meg, jeg ser på de andre retningen, og aner hvor jeg skal konsentrere meg. Alt går styggfort, og i et brøkdels sekund ser jeg et glimt av måren mellom smågranene lenger borte. Alt skjer i refleks, og Benellien min svinges på impuls og benellien min starter å gi lyd. Da det blir stille fyker ennå snøen fra grankvistene... Oioioi dette gikk unna. Jeg går bort til skuddstedet. Og der ligger den. Jammen måtte den i bakken. Simen får masse skryt for årvåkenhet og god hjelp. En kommende mårjeger på heia den karen. Så kom Wilma, og måren ble selvsagt filleristet til de grader. Må si jeg er meget imponert over den frøkna. Ho er jo bare 9 mnd, og har jo nettopp startet denne jakta. tror nok eieren er like stolt som hunden.....:-)







Wilma er ivrig etter mårfallet, og vil bort å filleriste måren - noe hun også får lov til selvsagt....