Jakt, jakt og atter jakt: Ny jaktkoie på Støttåsen

Greit med hjelp til beising av bua. Liv Margrethe og mamma ble med og svingte kosten på vegger og gulv.

Tidlig i vår begynte jeg å tenke på at det hadde vært morro med ei jaktkoie i skogen vår på Øyslebø. Her hjemme kan jeg jo rusle ut til Revebu og fyre opp mens losen går, mens på Øyslebø stod det igjen en gammel bu etter oldefaren til Liva. Planen var å fikse litt på den, slik at man kunne oppholde seg i den. Utseendet var ikke nøye - bare den var tett. Jeg satte i gang å hogge fallved - for det går som kjent litt ved når man er på jakt. Mye ved er nå klar til vinteren på Støttåsen. Så begynte jobben med å rydde traktorveiene, og noen av dem kunne man ikke gå på for alt krattet. Og veier er fint å holde åpne - både for skogsdrift og å rusle på når man er på jakt. Mange timer og dager gikk til dette. Svigerfar Are ville opp å se på prosjektet, tydelig fornøyd at skauen blir brukt. Men konklusjonen om bua kom raskt; Dette gamle skramlet var ikke mye verd å fikse på. Jeg forsøkte å nevne litt om familie og historie, selv om jeg visste at slikt slett ikke går inn i den kroppen. Nei, her måtte vi ha ny bu!!!! Avtalen var at han måtte hjelpe til. Bua måtte ikke være stor, det er ingen vits. Men stor nok til å romme noen personer og en ovn. Svigerfar Are fikk med en kompis - Rolf Finstad - og vips hadde vi fått den opp. Så får den gamle gjøre jobben som vedskjul. Vi tenkte litt på beliggenhet; enten sammen med de andre buene midt på heia, ved Storemyr eller på kanten med utsikt over hele Øyslebø. Valget var lett: her er jaktstrategien viktigst, og stillhet. Navnevalget ble også lett: Storebu. Det kan kanskje høres snålt ut på ei slik lita bu. Men faktisk helt naturlig; Storemyr ligger et par minutters rolig gange bortenfor. Her skal alle være velkommen til å komme innom, enten det er jegere eller noen som går skogtur som vil ha en pause. Det er bare å stige inn, fyre opp i ovnen og kose seg. Døra vil alltid stå ulåst.
Så er det bare å håpe at losene vil gå rundt i heia til høsten. Det lover godt da jeg fant masse haremøkk like ved. I tillegg jaget onkelen min i mars på en av de vi slapp ut i fjor ikke langt unna.

Den gamle bua som oldefaren til Liv Margrethe bygget står enda greit, men begynner å merke tidens tann. En fin bu hvor de hvilte seg i da de jobbet og jaktet. Planen var å fikse på den, men den får duge som vedskjul....

Stallen som var foran den gamle bua er det ikke mye igjen av. Skulle arbeidskarene ha det greit i lunsjen da de hugde tømmer eller drev i slåtta - ja da skulle hesten ha det like greit i stallen og kose seg med høy.

Den gamle høyløa ligger like ved. Mye historie, men taket må fikses etter at snøen ble for tung.

Storemyr ligger et par minutters gange bortenfor bua. Her slo man høyet for noen generasjoner siden, men nå begynner det å gro til i kantene i alle fall.

Kanskje her ved Storemyr bua skulle stått med tanke på utsikten, men syntes det var artig å ha den der de gamle buene stod. Så er det strategisk med tanke på å høre losen.