Beverjakt

Våren er her, og det er sånn sett ventetid igjen. Men beverjakta er en fin avveksling. Tidligere jaktet jeg veldig mye på beveren i april måned, og med mange fellinger. Nå er det slik at tiden ikke strekker til i like stor grad, og turene på skauen i det siste har vært arbeid - ikke jakt. Vel, i kveld tok jeg turen til Solås. Været var nydelig, med sol og fin temperatur - og helt vindstille. Jeg går forbi Heimretjønn, og Stemtjønn - og det er helt nye merker. Av en eller annen grunn dras jeg mot Solåsvann. Kanskje fordi jeg her har mange og kanskje noen av de beste beverjaktopplevelsene. Mang en bever har falt for kulene mine i alle disse vannene, men Solåsvann er nok topp 3 bak Åsevann på Øyslebø, og Ospelundstjønna i opplevelse. På heia her var beveren et problem for 15 år siden, og plantefelt holdt på å gå tapt på grunn av demninger. Med 10 - 15 bever skutt årlig noen år hjalp det. I det siste har bestanden nesten vært for liten. Jeg sniker meg frem mot toppen, og skuer ut over vannet - ender. Men ikke merker etter beveren. Nå har det seg slik at dette ikke er så uvanlig her. Nesten ingen merker å se, men en hel familie har likevel holdt hus. For noen år siden skjøt jeg hunnen her, og hannen ble igjen. Jeg har sett den siden, men en mer var bever har jeg nok ikke vært ute for. Jeg vurderer å dra opp til Stemtjønn, men i samme øyeblikk er den der. Utenfor hytta drøye hundre meter unna. Greit hold, men av prinsipp skyter jeg aldri i vann. Jeg skal ha den med meg hjem, og ikke minst er det jo mer spenning da. Den sjekker landet bak hytta, og kravler opp, tar tak i en kvist. Jeg legger trådkorset på den - har god tid og kjenner litt på spenningen. Men god tid - nei han glir kjapt uti igjen, med kvisten i kjeften. Så dukker den inn i hytta. Joda, det er nok den samme skye beveren, og sikkert en enstøing som holder andre borte. Tiden går, så dukker den opp igjen, svømmer rundt i vannet, jager noen ender - faktisk morsomt å se på. Den mener tydeligvis at vannet er for lite til både den og endene. Så kommer det velkjente plasket. Hvordan i all verden kunne den merke meg.... Vel, jeg trekker meg rolig tilbake, og går opp til Stemtjønn. Litt vanskelig blir det nok, for mørket har falt på, og jeg kommer ut like ved der den har holdt seg. Ved tjønna hører jeg gnagelydene 30 meter unna. Jaja, så valgte jeg nok feil bever i kveld. Nå er det så mørkt, at jeg oppdager den ikke før jeg ser en hvit pinne som svinger rundt. Men etter nøye vurderinger velger jeg å la være å skyte på grunn av mørket. Det er ikke så artig når jeg ikke er sikker på hvor og hvordan den sitter. Spennende var det i alle fall. Og så kan jeg se fram til neste gang. For det er sikkert at jeg skal opp her igjen før jakta er slutt.