Toårsmåren

 Helge M, Helge G, Nicolay og Gunnar sammen med Wilma og Rika etter en vellykket mårjakt.

Etter snøen som kom i går var det igjen duket for å ut og prøve seg på sporsnøen. Gjennom natta hadde det snøen virvlet noe fryktelig i vinden, og kun på etternatta stilnet det her oppe. Da ville iallefall ferske spor være veldig nye. Så det var jo lov å håpe. Under frokosten kl 0730 viste gradestokken -10 kalde grader. Det passer utmerket at jeg kjører Anna til barnehagen en drøy time senere. Da sjekker vi veien for spor sammen, og i mørket ligger snøen som et teppe i fjernlysene. Helt perfekt. Nedenfor Apeslandskrysset stiger håpet for dagen brått..... måren har krysset nordover, og det er ikke et snødryss i sporene. Nede i kleivene har den mye tidligere på natta vært en tur over veien også.
Tilbake på heia, og man kan sette i gang jobben. Denne måren har vært som en skygge for oss, og dette er i alle fall andre sesongen vi kravler etter den... og det er bokstavelig talt mye kravling, for den har til stadighet kastet seg ut i fjellene mot dalen. Og lagt seg i noen hundremetersurer som har gjort det umulig for oss - så toårsmåren er vel et passende ord for den. Hvor mange kilometer jeg har etter den aner jeg ikke, men det er mange. Men idag gikk sporene innover på heia - heldigvis. Jeg startet å spore litt for å finne retningen, men det viste seg raskt at den hadde dratt retning Apesland, og krysset bilveien der inne. helge var også kommet, så da gikk vi i gang med å ringe inn sammen. Mest naturlig var å ta den vanlige runden min. Joda, nå var den i ringen, og vi skar av runden. Til slutt dro jeg over til Jordtjønna, der kom jeg på sporene igjen. Ikke mange meter senere ble det et sant kaos av spor. Å hjelpes for med spor. Store hardpakkete partier, vendinger på kryss og tvers. Ikke unaturlig har han knasket på en tiur her. Jeg må bare gjøre en ring, og telle som best jeg kan. Etter to runder med samme sum kan jeg konstatere at måren ligger i en liten dal, men å si akkurat hvor den har krøpet inn er komplett umulig. Det avtales med andre om når vi samles. Gunnar tar med seg foxterrieren Rika i tillegg til min Wilma. Så starter vi forberedelsene, og vi er enige i hvilken ur den sannsynligvis ligger i. Rika vil det imidlertid annerledes, og viser at den ligger i ura 10 meter ovenfor. Urokkelig går hun ikke med på vårt forslag. Vi omposterer og stoler på hunden. Losen er i gang, ivrig og vilter stresser hun måren, mens Gunnar arbeider i ura. Plutselig fyker måren ut, og opp i ei gran. Den blir sittende og se på jegerne på en kvist, men da kan vi ikke skyte av sikkerhetsmessige grunner. Så tar den seg hurtig oppover, og kanonaden starter. Måren faller til bakken, og jakta er over. Så følger den vanlige praten om hva som hadde skjedd......

Nå er dette mobilbildet ikke helt bra, men ikke alltid like enkelt å finne ut av mårens krumspring når det er som dette....