En trofast og god bestevenn er borte.....Takk, Ekko

Natt til 5. juli ble Ekko plutselig syk. Han kastet opp svært mye, og neste dag var han slapp og dårlig. Dette vedvarte, og jeg dro til veterinær for å sjekke dette. Han hadde da ikke spist noe særlig og begynte å se virkelig klein ut. Blodprøvene viste leversvikt med skyhøye verdier. Årsaken er uviss, men han ble behandlet med antibiotika for infeksjon eller forgiftning. Jeg må innrømme at jeg fryktet det var verre enn som så. To ettermiddager lå han med intravenøs væske og antibiotika, og fikk også injeksjoner med antibiotika. I tillegg begynte vi hjemme med antibiotikakur i pilleform. Påfølgende helg kviknet han til noe, og fikk litt matlyst. Ikke kastet han opp noe som vi så heller. Og siden han lå inne mesteparten av tiden kunne man jo håpe.... Men etterhvert ville han ikke spise mer, og det lille han åt, var ikke det jeg hadde blandet inn antibiotika i. Om jeg knuste det og blandet i maten ville han ikke spise, og om jeg puttet småbiter i en pølsesnabb spiste han av og til litt pølse, men spyttet ut medisinen. Etterhvert ble han slappere og slapper, og veldig tynn.
Siste 1 - 2 uker gikk han bare løs ute også. Han hadde noen få rusleturer bortover veien, men lå for det meste bare på plenen, og var helt utslitt.
Vi brukte siste tiden til å kose veldig mye, og spesielt Anna var veldig kjærlig og omsorgsfull denne tiden. Det som kjennetegnet Ekko hjemme, nettopp som humørspreder og alltid godt humør og lynne beholdt han til de grader.
Så bestemte jeg meg for det uunngåelige valget. Vi har alltid sagt at så lenge han ikke har smerter vil vi gjøre det vi kan for å ha han hos oss. Nå merket vi at han ikke hadde et verdig liv lenger, men hadde det tydeligvis ikke vondt. Siste to dager ville han imidlertid ikke kose så mye. Han falt ned trappa inne, men godgutten som han var, så sto han der og logret i bunnen da vi kom løpende til... Jeg valgte å sove sammen med han de siste nettene og fulgte ham ned trappa når han labbet ut av rommet.

Fredag 3. august hadde jeg satt av tiden.... visste med meg selv at jeg måtte ha noen timer alene i denne anledningen.
Klokken 1130 tok jeg på meg jaktklær, fant fram peileren. Og man kan snakke om jaktlyst....en hund som ikke hadde spist noe på to uker, kom hylende, og hoppende som vanlig når vi skulle ut på jakt. Intet mindre enn imponerende i den formen han var i. Det var nok det siste av krefter han tok ut også.... Vi ruslet ut i retning mot Solhei, hvor han har hatt utallige uttak, og runder på haren. Vi rusler i meget rolig tempo, og han lunter bare etpar meter foran meg. Han er helt utkjørt. Vi setter oss ned og mimrer om jakt og mye moro.
Ekko døde kl 12.40
Takk for gode minner, Lillegutt!

Innlegget vil bli oppdatert med litt mimring/bildeserie av Ekko og jegere som har betydd mye for han gjennom årene......

Da ble det en bildeserie....Beklageligvis ble det ikke tatt bilder med digitalt kamera de fire første årene i Ekko sitt liv. Og sjeldent bilder under jakta i det hele tatt. Sitter og ergre meg over det, da det i den perioden skjedde mest - både uttelling på jakt og på prøver. Men det bringer likevel frem mange gode minner med en slik liten snutt.

Innlegget vil oppdateres ytterligere, hvor jeg vil skrive om mange interne ting mellom Ekko og meg....sånn at jeg kan huske på de fremover. Sikkert ikke så himla interessant for andre. Men vil ikke glemme de. Ekko betydde så altfor mye for meg til det......