Jakttur i finvær

Idag dro Liv Margrethe og jeg ut på Øyslebøheia en tur. Frosten holdt seg til utpå formiddagen, og vi ventet med å dra avsted til litt utpå formiddagen når sola begynte å få tak. Vi slapp Ekko i 12 tida ved Åsevann, og ruslet oppover retning Storebu. Vi stoppet innom Arebu, og fyrte opp mens Ekko var ute. Wilma hadde som vanlig hengt seg på, så han prøver vel å riste ho av seg. Etter en liten stund kom Ekko inn igjen, og dro med en gang sydover. Men Wilma kom merkelig nok ikke. Ho bruker jo å dilte etter oss etter at Ekko har kjørt på litt. Vi rusler opp mot Storebu, været er nydelig; skyfritt, 0 grader, og litt rim der sola ikke tar tak.
På vei opp hører vi at Ekko allerede buldrer i vei på byttet mot Holmesland. Og som han gir på! Vi fyrer opp på Storebu, mens vi venter på Wilma. En matbit går ned med full musikk fra Ekko. Ser ikke ut til at haren får tid til mye krumspring idag. Maten er spist, og jeg må rett og slett se etter Wilma. Jeg tråler heia opp og ned der Ekko dro ut først - og etter nesten 1 mils vandring undrer jeg på om ho kan ha fulgt med turgåere til Øyslebø. Ho er jo en av dalens mest tillitsfulle hunder, så jeg hadde ikke blitt overrasket. Tiden går, og jeg hører Ekko på hver topp jeg kommer opp på. Tilbake på Storebu sier fruen at han har jaget i en eneste dur hele tiden, med fullt trøkk og skiftende mål som på det beste. Klokken er passert 17 da jeg begynner å tenke på klokka - og Wilma. Må nok beregne litt tid på leting ja. Så jeg velger å dra ut for å koble Ekko. I samme øyeblikk mister peilen satelittsignalene. Ja, det skulle jo bare mangle om ikke det ble mer klurr. Håper bare ikke det blir tap nå. Da vet jeg jo bare området han har vært i. Vel, Ekko dundret videre, så jeg fortsatte utover. Kunne gjerne tatt en hare for han nå, men idet jeg krysser grensen til nabojaktlaget tas patronene ut, og børsa henges på skuldra. Dette var også en los jeg skulle ha filmet til, men omstendighetene ble jo litt annerledes idag... Etter en lang marsj, og nærme gardene på Holmesland hører jeg fortsatt losen gjaller. Nå snur den, og vips så sitter haren på 10 meter og ser på meg. Hvorfor ligger kameraet i sekken? jaja, sånn er det. Under minuttet senere kommer Ekko dampende intenst. Og om han ble glad for å se meg og båndet...vel, han har nok hatt bedre opplevelser. Etter mye piping og bønn om å fortsette, tuslet han slukøret med. Han hadde nå tross alt jaget fra før kl 13 til nå, som klokka var passert 1730. Haren hadde tydeligvis rundet meg, og kommet opp på traktorveien bak meg, for plutselig hang jeg bakpå som et slips. Ekko skreik som noen stakk kniver i han. Ja, her hadde haren kommet igjen. Jeg fikk han med meg etter mye om og men, før vi dro til bilen, og det var jammen et stykke. Nå hadde jeg tross alt Wilma i tankene, så det gikk unna. Og Wilma, jo ho hadde hatt en fantastisk dag i bygda, der en familie hadde tatt godt vare på ho...leking med barn er jo supert. Men da vet vi det iallefall, at ho ikke skal slippes i området her mer, for det var tungvint. Men ting gikk jo bra, og losen til Ekkko var årsbeste, så nå kan høsten virkelig sette inn:-)