Jakt, jakt og atter jakt: En hare til lunsj?

Idag var det klart for ny tur til Andreas i Lervika, Lyngdal. Planen var åta haren i jordekanten vi hadde tak i sist der borte. Dette skulle gjøres innen lunsj. Men det skulle vise seg å være vanskelig. Med oss var Enis, som var enig i at idag måtte vi ta en for Ekko, og losen trengte ikke være lang. Vi snakket noe om en halvtime - time. Men Andreas syntes ikke det var i meste laget før vi ladet opp. Og Enis var klar... Vi slapp som sist. Men hva skjer... jo, ingen fot å finne. Er ikke det typisk da. Ekko gjør noen solide søk, og blir til slutt borte. Vi finner en høy topp, da peilesignalene er svake på max styrke, av og til ikke signaler. Her får vi noe signaler inn i dalen mot hareheia. Et godt tegn. For losen skal jo uansett alltid opp der, så her hører vi. Bålet fyres opp, og ikke lenge etter er vi stappmette på god mat. Praten sitter løst, og ekstra morro har vi det når Enis får røyken på seg uansett hvor han sitter. Han hopper frem og tilbake. Nei dette ble en lang fot gitt...4 timer er gått. Og nå ryker planen. Lunsjen er passert for lengst, og enkelte mumler at det er ikke mange skrikene som trengs før det smeller. Sola skinner og det er så varmt at vi føler vårstemning. Litt rart, for hjemme hadde jeg noen cm med nysnø og snø som lå i trærne som julekortstemning. Hvorfor jeg ikke er ute etter reven i stedet? Tja...alderstegn blir det sagt rundt bålet. Jeg påstår heller at jeg holder meg til avtalen. Klokken er nesten 14 og vi velger å gå etter. Jeg peiler han langt ut mot sjøen, og fortsetter på egenhånd. Et rådyr står stille foran meg i 20 minutter, men kameraet mitt er ikke det de profesjonelle ville hatt med, så bildet viser en prikk midt i. Ekko har vært her, men lar disse i fred. Jeg forserer Knardalen, og klyver opp Håberget. For et slit. Og for et kupert terreng, med bratte stup ut mot sjøen. Og der peiler jeg han. Huff, bare ikke det skulle skje noe i dette bratte terrenget. Måtte hatt helikopter da. I perioder er signalene rett mot bratthenget, og mot sjøen. Jeg blir stående litt. En elgku med kalv kommer på 15 meter. Kameraet er klart, men da roper Enis på radioen om jeg kan se de....joda, men bildene ble så som så da.. Jeg peiler igjen, og nå er han langt mot Bordvika og gårdene der. En skikkelig god marsj dette. Jeg tenker litt på om jeg skal lage en filmstripe med bilder. Ikke det at jeg alltid kommer til å gjøre det, men idag kan det passe med en bestemt sang: walk the line med Johnny Cash. June mente som kjent at han ikke kunne walk the line. Men han svarte på tiltale og laget sang av det. Og den burde passe til denne turen. Og av en eller annen grunn synes jeg det er en riktig bra sang. Vi samles og drar utover. Klokken går og Andreas snur for å hente bilen og kjøre rundt. Enis og jeg følger på. Signalene blir sterkere ned mot gårdene. Og nå kan vi høre han. Los. Jaha... Vi går bort til noen som hogger tømmer for å høre om de har sett den. Signalene viser at han er rett oppi granlia ovenfor dem. Joda, de hadde iallefall hørt den, og etterlignet losen. Det gikk for fullt i lia når de hadde kommet hjem for noen timer siden. Og de hadde hørt den siden. Vi hadde lenge ergret oss over den fryktelig unormalt lange foten. De skal jo alltid opp på Hareheia, sa vi jo. Vel, så har det altså vært uttak inni dalen der, og losen har nå gått noen timer her. Med dette kuperte terrenget har vi ikke hørt noenting. Om han har jaget bra vites ikke. Ikke hvor lenge heller. Men de hadde iallefall hørt han siden de kom. Vi drar etter, og får koblet klokka 17. Og det er tydelig at Ekko har langet ut idag, noe vi kan se på han. Andreas kommer i møte og vi forklarer hva som har skjedd. Han utbryter: "Lang fot....in my ass...lang los kan vi vel heller si". Joda, Ekko har i alle fall stått på og jobbet idag.... Og da er jeg fornøyd.