Haredebut

Espen og Kristian med sistnevntes første hare.

Idag var det Ekko sin tur til å dra i gang litt morro igjen. Jeg ble litt overrumplet i morges over at det fortsatt var løssnø, mens værmeldingen viste at det alerede skulle ha regnet tidlig på natta. Og med mårspor som krysset veien, ble selvsagt jeg forsinket. Det viste seg imidlertid at forholdene ikke var det helt store, og vi dro avsted. Jeg hadde avtalt jakt med Espen, og Kristian som også ville med på skauen en tur. Klokken var passert 9 da vi var på plass i Hægebostad. Vi slapp Ekko idet vi så harespor som lå noe nedsnødd. Gradestokken viste etpar minus, litt snøføyk i lufta, og 30 cm snø på bakken. Det virket som det var lite lukt, men like etterpå så jeg han dro ut på et spor, og minuttet etter kom de velkjente tonene - losen var i gang. Det gikk jevnt utover lia, mot toppen og gjorde noen fine runder. Etter en stund bryter Espen inn på radioen; "Vi ser haren komme mot oss, kan vi skyte?" Det var jo høflig. Jeg sier som vanlig når jeg er gjest at det må de selv bestemme. Og Kristian har jo aldri felt hare. Så begynner skuddene å putre borti lia. Haren kommer seg unna, men er tydelig truffet. Ekko kommer dampende halvannet minutt bak, og vi er sikre på at han fikser sakene snart. Losen fortsetter litt til, før beskriket gjaller før alt blir stille. Så kommer han tilbake og leverer haren. Jobben er gjort. Vi fortsetter en runde, men været har nok ført til at de er lite ute, og vi stabber ivei lenge. Tilbake, men lenger opp i lia kommer et spor, og Ekko følger på. Som vanlig helt taus. Jeg liker også å spore og dilter etter. Etter 100 meter skvetter haren der Ekko har passert på et spor som stryker forbi3 meter unna. Jeg roper etpar ganger på Ekko at pus er her. Og få strakser etter kommer han byksende og er klar til dyst. Losen er igang igjen. Det drar til topps, og blir værende lenge. Denne får leve, så vi gjør opp en god varme, mens vi lytter til losen. Den er litt inn og ut av hørehold. Litt hakkete innimellom, men da haren kommer nedover går det unna så det ljomer. Nei, her måtte haren komme seg bort. Opp til toppen igjen. Der holdt den seg til vi dro opp og koblet i los klokken 1530. Vi skjønte straks hvorfor den ville holde seg her. Det var fryst på skare i løpet av dagen så den kunne liste seg oppå, mens hunden gikk gjennom og kavet. Ikke så rart det var litt hakk innimellom. En ny fin dag på heia var til ende.