Harefall uten smell

Dagen idag var ment til elgjakt hos Ådne på Austad, noe jeg hadde virkelig gledet meg til ettersom været så ut til å bli fantastisk. Men så fikk jeg beskjed om at denne turen ble avlyst.
Jeg hadde jo allerede sagt meg fri idag, og hadde noen ærender. Så utpå dagen kunne jeg jo slippe Ekko mens jeg styrte med småting rundt gården her. Altid noe å gjøre, og Ekko klarer seg selv. Siden vi ikke skal ut etter elgen her til helgen ser jeg ikke noe problem med å slippe han. Klokken 13.10 styrter han ut døra, og fyker på skauen. Som vanlig ser jeg foten starter på jordet. Solen skinner, og skogen står i nydelige høstfarger - for en fin dag. Men tiden går. Har han mistet grepet på sine egne harer tro? Men klokken 15.20 skriker han til noe voldsomt nede i skogkanten. Fram til 15.55 går det unna så det kviner. Hele tiden turer den nedenfor jordet. Dette var enda en ny en vi har ute. Det er jo et bra tegn, men så er det strødd med møkk på jordet også. Losen går nå roligere, og blir smått noe hakkete. Han blir liggende noe etter. Plutselig kommer haren til meg på tunet og setter seg, og deretter spretter rolig ned på plenen før den fortsetter ned jordet. Den så ut til å kunne klare noen runder til så lett som den løp. Ekko ligger nå bakpå, og kommer hakkende etter. Så får han opp farten over jordet, og losen går igjen nede i skogkanten. Men det blir trøbbel, og får straks tap. Klokken er nok noe over 16, og det blir stille. Han jobber og jobber nede på jordet. Klokken 17.00 hører jeg et skrik nede i jordekanten, før det blir helt stille. Etter en liten stund kommer Ekko ut på jordet med haren i kjeften.Akkurat samme plass som for to år siden. Fram til nå har han alltid levert de til meg, men ikke i dag. Jeg rusler ned, og han blir som vanlig glad for å se meg, og har mye å fortelle. Han viser meg haren, men vil helst ha den selv.Sjeldent har jeg opplevd en slik iver fra han for å ha haren for seg selv. Jeg girer han opp litt, men som vanlig vifter han med halen og synes det bare er morro. Vi rusler opp til huset, og på veien opp er det akkurat som når vi har skutt mår for terrierene - de hopper og spretter. Men denne karen har litt mer høyde å gå på, så jeg må holde pus så høyt jeg kan.. Det viser seg å være en liten sommerunge, så det er bra.